juleeventyr
Rampenissen
Forfatter: Gunhild Sophie Thaulow-Landmark
For lenge, lenge siden ble det født en bitteliten nisse.
Hvis du holder hånden foran deg ville han lett fått plass i den. Bena hans var like lange som pekefingeren din, og hodet var på størrelse med tuppen av tommelen.
Nisseliten rampet seg gjennom hele barndommen. Han brydde seg ikke om tåfis, så han kunne finne på å legge seg i tøflene til nissefar for å kile ham på tærne når han skulle ta dem på seg. Til nissemors fortvilelse likte han å ommøblere i stuen, eller lage en zipline fra bokhyllen og ned til sofaen.
En gang fylte han sukkerskålen med salt, og en annen gang byttet han om høyre- og ventreskoene til alle i familien. Han kunne til og med finne på å sette gulroten fra middagen fast i nøkkelhullet, slik at ingen fikk opp døren.
Da nisseliten begynte på skolen, var han ikke særlig opptatt av å lære. Mens de andre nissebarna gjorde oppgavene sine, gjemte han seg i et penal, for så å ta tak i hånden til den eleven som fisket etter en blyant. Han smilte ekstra bredt når han klarte å knytte sammen skolissene til de andre, slik at de snublet når de skulle gå.
En dag ble rektor så lei at han dro hjem til nissemor.
- Jeg kommer for å prate om nisseliten. Han mener det nok godt, men rampestrekene forstyrrer både lærere og elever, sa rektor strengt.
- Huff, så leit. Ja, han har bestandig vært en rampenisse, sa nissemor og ristet oppgitt på hodet.
- Jeg har en idé, fortsatte rektor. - Hvis han klarer å sitte og følge med i timene uten å lage bråk, skal han få lov til å gjøre én rampestrek hver dag i desember. Men han må love å bruke rampestreker som er morsomme - ikke farlige.
- Å ja mor! Det vil jeg gjerne! sa nisseliten, som hadde gjemt seg i blomstervasen for å høre på møtet.
- Jeg lover at jeg skal være flink til begge deler. Bare jeg får rampe litt i desember så skal jeg gjøre mitt aller beste!
I årene som fulgte var nisseliten en ivrig elev. Men hver høst, når kalenderen nærmet seg desember, begynte det å krible i hele kroppen. Han skrev lister, tegnet planer og fant på nye triks. Ingen fikk vite hva han hadde tenkt ut - for rampestreker er alltid morsomst når de kommer som en overraskelse.
Etter hvert som nissevennene ble voksne, utdannet de seg til fjøsnisser, skognisser og bynisser.
Nisseliten lå på rommet sitt og lurte fælt på hva han skulle bli. Ingen kan rampe som meg. Kanskje jeg kan gjøre rampestrekene mine til et helt eget yrke?
Plutselig fikk han en idé.
Jeg vil starte min egen rampeskole!
Han hang opp plakater over hele nisseland. smånissene stimlet til, og han lærte dem kunsten å rampe med fantasi og latter. Men før de kunne få diplom, måtte hver elev klare en viktig prøve : å lage en rampestrek som fikk andre til å smile - uten å gjøre noen lei.
Bare de som klarte prøven best - fikk diplomet hvor det sto at de fra nå av kunne kalle seg rampenisse.
Siden den dagen har rampenisser reist ut i verden hver desember. Kanskje du selv har hatt besøk av en? For hvis det plutselig skjer rare ting hjemme eller i barnehagen - tannbørster i fryseren, melk som er farget blå, eller sko som har byttet plass - ja da kan du være sikker på at en rampenisse fra rampeskolen er på besøk.
Budskapet: Det er lov til å rampe litt - så lenge det får andre til å smile og ikke til å gråte.
ⒸBarneforlaget