juleeventyr
Pepperkakemannen
Omskrevet av: Gunhild Sophie Thaulow-Landmark
Det var en gang en gammel mann og en gammel kone som bodde i et lite hus i utkanten av en skog.
De kunne ha vært riktig så lykkelige, hadde det ikke vært for én ting: De hadde ingen barn, og det ønsket de seg så inderlig.
En dag bakte konen pepperkaker. Av deigen formet hun små guttefigurer med korintøyne og kirsebærknapper. Hun satte dem inn i ovnen, og etter en liten stund gikk hun bort for å se om kakene var ferdige.
Straks hun åpnet ovnsdøren spratt en liten pepperkakemann ut - og løp av gårde så fort han kunne! Den gamle kona satte etter, men han var så rask til beins at hun ikke klarte å ta ham igjen.
Snart kom pepperkakemannen til en låve full av fjøsnisser som stablet ved. I forbifarten ropte han:
- Har jeg løpt fra en gammel kone, kan jeg vel løpe fra dere også. Løp, løp alt dere kan, ingen får tak i en pepperkakemann!
- Julekake er det beste vi veit! ropte fjøsnissene, og satte etter ham.
Men selv om de løp alt de orket, klarte de ikke å ta ham igjen.
Pepperkakemannen løp og løp til han kom til et Villsvin. I forbifarten ropte han:
- Har jeg løpt fra en gammel kone og en låve full av fjøsnisser kan jeg løpe fra deg også! Løp, løp alt du kan, ingen får tak i en pepperkakemann!
- Julekake er det beste jeg veit! snøftet villsvinet, og satte etter ham. Men heller ikke villsvinet klarte å ta ham igjen.
Litt senere møtte pepperkakemannen en skogmus.
- Har jeg løpt fra en gammel kone, en låve full av fjøsnisser og et villsvin, kan jeg løpe fra deg også! ropte han. - Løp, løp alt du kan, ingen får tak i en pepperkakemann.
- Ingenting er som en fersk julekake! pep musen, og satte etter ham. Men hun klarte ikke å ta ham igjen.
Videre på ferden traff han et pinnsvin. I forbifarten ropte han:
- Har jeg løpt fra en gammel kone, en låve full av fjøsnisser, et villsvin og en skogmus, kan jeg løpe fra deg også. Løp, løp alt du kan, ingen får tak i en pepperkakemann.
- Julekake er det beste jeg veit! gryntet pinnsvinet, og satte etter ham. Men heller ikke han klarte å ta ham igjen.
Til slutt kom pepperkakemannen til en elv. Han kunne ikke svømme og visste ikke hvordan han skulle komme seg over. På elvebredden satt en slu rev og så på ham.
- Vil du over elven småen? spurte reven. - Sett deg på halen min så skal jeg hjelpe deg!
Han kan ikke nå meg fra den lange halen, der må jeg jo være trygg, tenkte pepperkakemannen.
Så klatret opp på revehalen, og reven begynte å svømme.
Men halvveis ute i elven begynte halen å synke.
- Halen orker ikke å bære deg, sa reven. - Sett deg på ryggen min i stedet.
Pepperkakemannen krabbet opp på ryggen, men etter en stund begynte også ryggen å synke.
- Ryggen orker ikke å bære deg, sa reven. - Sett deg på snuten min i stedet.
Pepperkakemannen krabbet helt frem til snuten. Men idet de nærmet seg den andre bredden, kastet reven hodet bakover. Pepperkakemannen føk opp i luften.
Og hvor tror du han ramlet? Ja, han ramlet rett ned i det åpne gapet til reven.
Et jafs, og pepperkakemannen var borte vekk.
Budskap: Når man tror man er bedre enn alle andre, er det lett å overse farene - og bli lurt av noen som er smartere.
ⒸBarneforlaget