Hun tok på seg kåpen og forsvant ut døren. Ida så etter henne fra kjøkkenvinduet.

Familien tronet hvert år på rikmannslisten, men hadde likevel aldri råd til å være sammen. Ida lurte på hvordan andre familier fikk det til.

Hun la merke til en due som fløy frem og tilbake utenfor stuevinduet. Den hadde noe rundt benet. Ida hoppet opp i sandalene og fortet seg ut. 

Duen flakset over noen hustak og forsvant rundt hjørnet. 

Ida løp etter den, og tittet gjennom en hekk av syriner for å se hvor den ble av.

​

I en bortgjemt hage lå et rødt trehus dekket av klatreroser i de vakreste farger.

Duen landet ved et av husets vinduskarmer, og kakket tre ganger på ruten. Vinduet ble åpnet og et gammelt ansikt dukket frem. 

 

Krokete fingre løsnet papirlappen fra duens ben.

Mens den gamle leste brevet, lysnet ansiktet, og hun strålte som en sol.

Ida glemte at hun var sjenert. Hun vinket og ropte fra hekken.

- Jeg trodde brevduer kun fantes i eventyr? 

- Åh nei kjære deg! Løfter du blikket vil du se at det stadig flyr brevduer på himmelen. I dag fikk jeg brev av datteren min. Jeg har visst et barnebarn, og nå vil de komme til fødselsdagen min i sommer. Bor du i nabolaget? Jeg har vel ikke hilst på deg før!

 

Ida ble overrasket over å ikke bli gjenkjent.

- Jeg er Ida, og jeg bor i det største huset i nabolaget.

- Så hyggelig å hilse på deg Ida. Jeg heter Alma. Vil du sitte litt i hagen med meg? Kanskje du må gi beskjed hjemme først?

- Det er ikke nødvendig. Mor og far er aldri hjemme. Alle sier at penger gjør deg lykkelig, men jeg skulle heller ønske at vi var en vanlig familie, og hadde tid til hverandre!

Øynene til den gamle ble blanke. 

- Vet du hva Ida? Jeg var som dine foreldre. Familien manglet aldri noe, men jeg gikk glipp av min datters barndom. Det angrer jeg på hver eneste dag. Nå jobber min datter like mye som jeg gjorde, og vi ser hverandre aldri.

 

Fra den dagen møttes Ida og Alma hver dag. 

De plukket bringebær og rips i juni. Alma lærte Ida navnene på sommerblomstene, og de de gikk på blåbærturer i juli.

- Du er akkurat en sånn bestemor som man leser om i eventyr, sa Ida en dag de satt ute i hagen, og koste seg med vafler og saft. 

 

Kvelden før fødselsdagen, var Alma i strålende humør. Hun sang og danset, og tryllet frem de saftigste kaker, og bakverk. Ida plukket inn buketter med markblomster og dekket på med det fineste serviset. 

 

Så var dagen endelig der. Ida ville innom for å ønske henne lykke til. Men idet hun gikk inn gjennom porten merket hun at noe var annerledes. Rosene som omkranset huset, var falt sammen, og det var ingen fuglekvitter i hagen. Ida gikk inn, og ropte på Alma, men ingen svarte.

På kjøkkenbordet lå en lapp. Hun tok den opp, og leste :

- Gratulerer så mye med dagen, kjære mor! Vi rekker dessverre ikke å komme denne gang, men vi må få til å møtes i julen. JULEN? Det er jo fem måneder til!

Dette ble for mye for vesle Ida. Hun løp hjem det forteste hun klarte, og kastet seg ned på sengen med ansiktet mot veggen. Der lå hun med sko og det hele.

​

Sent på ettermiddagen kom mor hjem.

- Ida?! Ida hvor er du?

Det var stille på kjøkkenet, og i stuen. Hun gikk opp trappen for å sjekke soverommet. Der under dynen lå Ida og gråt.

- Neimen vennen min, hva har skjedd? Mor satte seg på sengekanten og strøk henne på kinnet. 

- Jeg gråter for gamle Alma, nede i gaten, snufset Ida. Alma skulle endelig få møte datteren og barnebarnet sitt i dag på selveste fødselsdagen hennes, men så kommer de ikke likevel. Nå blir det ikke før til jul. Jeg tror ikke gamle Alma orker å vente så lenge.

 

Ida ga mor lappen med den dårlige nyheten. Som ved et trylleslag ble ansiktet til mor hvitt som et laken.

- Det kan ikke være mulig! Ida, du må vise meg hvor Alma bor! Like etter sprang de nedover gaten, og rundet hjørnet ved Almas hus. 

 

Alma satt ved kjøkkenbordet, da de braste inn døren.

- Liv, er det virkelig deg? Almas stemme brast i det mor la armene rundt henne.

Slik ble de stående lenge. Ida kunne ikke tro sine egne øyne.

- Men? Alma? Det må jo bety at Du er min bestemor på ekte? 

Nå gråt de alle tre, men bare gledestårer. 

​

Kveld, ble til natt, og natt ble til morgen. Mor gikk ikke på jobb neste dag. Hun ble hjemme med Alma og Ida hele uken. Hun lovet dem begge at jobben aldri mer skulle gå foran familien.

Alle som jobbet for mor, fikk nå en ekstra fridag i uken, som de kunne bruke på familien sin.

Ida’ største ønske hadde nå gått i oppfyllelse. Ikke bare hadde hun fått verdens beste bestemor, men hun hadde også fått mor tilbake.

​

ⒸBarneforlaget