Gulløksen
(Mannen og Alven / Den Ærlige Vedhuggeren)
Et eventyr om ærlighet og grådighet | Æsops Fabler
Det var en gang en fattig mann som hugget ved i skogen.
Arbeidet var tungt, og mannen ble både sliten og tørst. Han ville hvile seg og drikke litt vann fra elven. Han la øksen fra seg på berget ved vannkanten og bøyde seg ned for å drikke. Da han reiste seg, skubbet han borti øksen, og den gled ned i elven.
Mannen lette, men fant den ikke igjen. Han ble så lei seg at han begynte å gråte.
Da hørte han en stemme, og til sin store forundring fikk han se en alv.
- Hva er det du sørger over? Spurte alven.
Mannen fortalte at han hadde mistet den eneste øksen han eide.
Da viste alven fram en øks som glitret av gull.
- Var det denne du mistet?
Det var en vakker og kostbar øks, som mannen gjerne skulle hatt. Men han sa, som sant var, at det ikke var hans øks.
Da viste alven fram en øks som skinte av sølv. Det var også en fin øks, som mannen gjerne skulle ha eid.
Men han sa, som sant var, at det ikke var hans øks.
Til slutt viste alven fram en tredje øks. Den var av stål.
- Det er øksen min, sa mannen. Den er simpel, men nyttig.
Alven ga ham øksen, og mannen ble både glad og takknemlig.
Så rakte alven fram de to andre øksene av gull og sølv.
- Du er en bra kar. Derfor skal du ha både gulløksa og sølvøksa, sa han.
Mannen skyndte seg lykkelig hjem med de kostbare gavene.
En nabo hørte hva som hadde skjedd. Han tenkte at det som hadde hendt én mann, like godt kunne hende en annen.
Han spurte naboen nøyaktig hvor han hadde møtt alven, og så dro han av sted med øksen sin. Da han kom fram, kastet han øksen i elven med vilje og jamret seg høyt.
Med ett stod alven foran ham.
- Hva sørger du over? spurte han.
- Jeg har mistet øksen min, sa mannen med krokete munn og falske tårer.
Men det gikk ikke helt som han trodde. Alven tok fram en øks, og det var ingen gulløks.
Det var den gamle øksen som han hadde slengt i elven.
- Er dette øksa di? spurte alven.
- Nei, nei, sa mannen. Den øksa har jeg aldri sett, løy han.
Nå ventet han at alven ville ta fram en gulløks. Men alven tok fram en øks som blinket av sølv.
- Nei, det er ikke øksa mi, sa mannen. Men kanskje jeg kan få den, hvis du ikke har noen bedre, sa han til alven.
Til slutt tok alven fram en øks som lyste av gull.
- Er dette øksen din?
- Ja! sa mannen raskt. Den øksen er min!
Han strakte hånden ut for å gripe den, men alven trakk den til seg.
- Du får ingen øks, sa han strengt. Du løy.
Den øksen du kastet, er borte, og noen ny får du aldri.
Alven forsvant, og mannen måtte gå tomhendt hjem.