Den Perfekte Gaven
Det var en travel morgen. Fru Simonsen var ute for å kjøpe gaver til sin datters fødselsdag.
- Jeg vil ha én av alt du har i lekebutikken, sa hun og smilte lurt. - Ida fyller åtte år, og kun det beste er godt nok for min prinsesse.
- Det skal bli, frue! svarte butikkeieren, bukket dypt og rullet ut den røde løperen foran henne.
Neste morgen var det frokost hos familien Simonsen.
- Du kommer til å få alt du ønsker deg Ida! Kvitret mor før hun duppet ansiktet i pudderboksen.
- Men mor? sa Ida forsiktig. - Du har jo ikke spurt hva jeg ønsker meg!
- Det er ikke nødvendig. Jeg vet hva du trenger for å være lykkelig. Men nå venter jobb. Det koster å være på topp.
Hun tok på seg kåpen og forsvant ut døren. Ida så etter henne fra kjøkkenvinduet.
Familien tronet hvert år på rikmannslisten, men hadde likevel aldri tid til å være sammen. Ida lurte ofte på hvordan andre familier fikk det til.
Utenfor vinduet fløy en due frem og tilbake. Den hadde noe festet rundt benet. Ida hoppet i sandalene og løp ut. Duen flakset over hustakene og forsvant rundt hjørnet.
Ida løp etter.
I en bortgjemt hage stod et rødt trehus, dekket av klatreroser i de vakreste farger.
Duen landet på et vindu og kakket tre ganger på ruten. Vinduet ble åpnet og et gammelt ansikt dukket frem. Krokete fingre løsnet papirlappen fra duens ben. Mens den gamle leste brevet, lyste ansiktet hennes opp som en sol.
Ida glemte at hun var sjenert. Hun vinket og ropte fra hekken.
- Jeg trodde brevduer bare fantes i eventyr?
- Åh nei, kjære deg! Løfter du blikket, vil du se at brevduer stadig flyr på himmelen. I dag fikk jeg brev fra min datter. Jeg har visst et barnebarn, og nå skal de komme i bursdagen min i sommer. Bor du her i nabolaget? Jeg har vel aldri hilst på deg før!
Ida ble overrasket over å ikke bli gjenkjent.
- Jeg er Ida, og jeg bor i det største huset i gaten.
- Så hyggelig å hilse på deg, Ida. Jeg heter Alma. Vil du sitte litt i hagen med meg? Eller må du hjem og gi beskjed først?
- Det er ikke nødvendig. Mor og far er aldri hjemme. Alle sier at penger gjør deg lykkelig, men jeg skulle heller ønske at vi var en vanlig familie, med tid til hverandre!
Øynene til den gamle ble blanke.
- Vet du, Ida? Jeg var som dine foreldre. Familien manglet aldri noe, men jeg gikk glipp av min datters barndom. Det angrer jeg på hver eneste dag. Nå jobber hun like mye som jeg gjorde, og derfor ser vi nesten aldri hverandre.
Fra den dagen møttes Ida og Alma så ofte de kunne.
De plukket bær og bandt blomsterkranser. De lånte spennende bøker på biblioteket som de leste høyt for hverandre, og Alma lærte Ida navnene på blomster og trær. Men det Ida likte aller best, var når Alma fortalte historier fra gamle dager.
- Du er akkurat som en bestemor fra et eventyr, sa Ida en dag, mens de satt i hagen og koste seg med vafler og saft.
Kvelden før fødselsdagen var Alma i strålende humør. Hun sang og danset, og tryllet frem kaker og bakverk. Ida plukket markblomster og dekket bordet med det fineste serviset.
Så kom dagen. Ida ville innom for å ønske Alma lykke til. Men idet hun åpnet porten, merket hun at noe var annerledes. Rosene rundt huset hang slappe, og hagen var stille. Ida gikk inn og ropte på Alma, men ingen svarte.
På kjøkkenbordet lå en lapp. Hun tok den opp og leste :
Gratulerer så mye med dagen, kjære mor! Vi rekker dessverre ikke å komme denne gangen, men vi må få til å møtes i julen.
- Julen? Det er jo fem måneder til! hvisket Ida fortvilet.
Dette ble for mye. Hun løp hjem så fort hun kunne og kastet seg på sengen, gråtende med skoene på.
Sent på ettermiddagen kom mor hjem.
- Ida?! hvor er du?
Det var stille i kjøkkenet og stuen. Hun gikk opp på soverommet. Under dynen lå Ida og gråt.
- Neimen, vennen min, hva har skjedd? Mor satte seg på sengekanten og strøk henne på kinnet.
- Jeg gråter for gamle Alma, snufset Ida. - Hun skulle endelig få møte datteren og barnebarnet sitt i dag, men de kom ikke likevel. Nå blir det ikke før til jul, og jeg tror ikke Alma orker å vente så lenge.
Ida rakte mor lappen. Ansiktet til mor ble hvitt som et laken.
- Det kan ikke være mulig! Ida, du må vise meg hvor Alma bor!
Like etter sprang de nedover gaten, og rundet hjørnet ved Almas hus.
Alma satt ved kjøkkenbordet da de braste inn.
- Liv, er det virkelig deg? hvisket Almas, og stemme brast idet mor la armene rundt henne.
Slik ble de stående lenge. Ida kunne knapt tro sine egne øyne.
- Men ... Alma? Det betyr jo at du er min ekte bestemor?
Nå gråt de alle tre - men bare gledestårer.
Neste dag gikk ikke mor på jobb. Hun ble hjemme sammen med Alma og Ida hele uken. Hun lovet dem begge at jobben aldri mer skulle være viktigere enn familien.
Ida visste at hun nå hadde fått den største gaven av alle - en mamma som hadde tid til å være sammen med henne.
ⒸBarneforlaget