- Dere kan ikke tilbe både Ba'al og Gud! Hvis Ba'al er den sanne Gud, må dere tilbe ham. Hvis Herren er den sanne Gud, er det Han dere må tilbe.

 

Elia ba dem bygge et alter for Ba'al. Selv bygget han et alter for Gud. Det ble lagt ved og en offerkalv på hvert av altrene. 

- La den som er den sanne Gud selv tenne ilden på offeralteret! Formante Elia.

 

Ba'al prestene løftet armene mot himmelen og ba:

- Svar oss Ba'al! De ropte fra morgen til kveld, men ingenting skjedde.

De hinket rundt alteret, mens ropene ble høyere, og høyere, Men det var ingen Gud som svarte dem.

Da sa Elia til folkemengden:

- Kom hit til meg! Og hele folket gikk bort til ham. Han fylte krukker av vann, som han øste utover alteret, slik at veden ble våt og ikke ville brenne. Deretter ba han til Gud.

- Israels Gud sett fyr på veden slik at folkets hjerter, igjen kan vendes til deg.

 

Med det samme begynte de gjennomvåte trestokkene å brenne, og i løpet av sekunder var kalven, veden og til og med steinene brent opp. Alt som lå igjen var aske.

Da folket så dette, kastet de seg ned til jorden og ropte:

- Herren, er den sanne Gud, Herren han er Gud!

- Gå hjem i fred! sa Elia til folkemengden. Jeg kan høre at regnet er på vei!

 

Han ba tjeneren sin bli med til toppen av Karmelfjellet.

- Se ut mot havet, hva ser du?! spurte Elia.

Den unge mannen så utover havet og sa:

- Det er ingenting å se!

Profeten ba ham se enda en gang.

Den syvende gangen vendte tjeneren seg til profeten og sa:

- Jeg ser en liten sky som stiger opp av havet, men den er ikke større enn neven på en mann.

Da sa Elia:

- Gå og si til Kongen, at han må skynde seg hvis han skal rekke hjem før regnet strømmer ned.

Ikke før Elia hadde sagt dette, mørknet himmelen til med skyer og storm. Så begynte det å striregne.

 

Over hele Israel hørtes jubelrop. Folk sang og danset i gatene. Tørketiden var endelig over, og den sanne Gud var tilbake i Israels hjerter.

 

​ⒸBarneforlaget