Isak og Rebekka
Redigert av: Gunhild Sophie Thaulow-Landmark
Sara var død, og Abraham visste at han ikke hadde lenge igjen å leve. Han sendte bud på den mest betrodde tjeneren sin og sa:
- Dra til landet der jeg ble født. Der skal du finne en kone til Isak. Jeg vil ikke at han skal gifte seg med en kanaaner.
Tjeneren lovet å gjøre som Abraham sa, og la straks ut på reisen. Han tok med seg ti kameler, fulle av gaver til kvinnen og hennes familie.
Da han kom til Nakor, stoppet han utenfor bymuren, hvor landsbyens piker samlet seg for å hente vann.
Tjeneren så opp mot himmelen, og ba om å få et tegn.
- Kjære Gud, vis meg den rette kvinnen for Isak. La det bli slik at den kvinnen som gir meg vann å drikke, og også tilbyr seg å hente vann til kamelene mine, er den du har valgt ut.
Ikke før han avsluttet bønnen, kom en vakker ung kvinne med en vannkrukke på skulderen. Hun het Rebekka. Tjeneren gikk bort til henne og sa:
- Jeg er tørst. Vil du gi meg litt å vann å drikke fra krukken din?
Rebekka svarte smilende:
- Ja, drikk så mye du vil. Jeg skal hente vann til kamelene dine også.
Hun fylte krukken igjen og igjen til alle kamelene hadde fått nok å drikke.
Tjeneren ble rørt over hvor vennlig og hjelpsom hun var. Han tok fram en stor nesering av gull og to armbånd, og ga dem til henne som takk.
- Hvem er du datter til? Spurte han. - Jeg trenger et sted å sove i natt. Vil du høre om din far lar meg overnatte hos dere?
- Jeg er datter til Betuel, svarte Rebekka. - Du kan helt sikkert overnatte hos oss!
Hun løp hjem for å fortelle familien hva som hadde skjedd. Da de hørte at tjeneren kom fra Abraham, forsto de at dette var Guds vilje.
Neste morgen, sa Rebekka at hun veldig gjerne ville reise med tjeneren til Kanaan for å møte Isak. Tjeneren hjalp henne opp på kamelen, og hun vinket farvel til familien sin.
Isak var ute på markene, når han ble oppmerksom på kamelene som kom mot ham.
Tjeneren fortalte om alt som hadde skjedd, og hvordan Gud hadde ledet ham til Rebekka.
Isak ble svært glad i denne vakre kvinnen. Han tok henne til kone, og fant stor trøst i henne etter sorgen over sin mor Sara.
ⒸBarneforlaget
