Huset hans hadde vinduer som var vendt mot Jerusalem, så det tok ikke lang tid før embetsmennene kom farende inn, mens Daniel var i bønn. De skyndet seg til Dareios, og sa:

- Konge, har ikke du sendt ut påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen andre enn deg, skal kastes i løvehulen?

- Jo, svarte kongen. Det er en lov som ingen kan bryte uten å bli straffet.

- Vi kan fortelle deg at Daniel, som jobber ved din side, bryr seg verken om deg eller loven du har sendt ut. Tre ganger om dagen ber han til sin Gud!

 

Da kongen hørte dette, ble han fortvilet, og tenkte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å finne en utvei til å berge Daniel. Men embetsmennene var utålmodige. De minnet kongen på at Daniel fortjente sin straff.

 

Kong Dareios ville ikke miste ansikt, så han befalte at de skulle hente Daniel, og kaste ham i løvehulen. Men før han ble kastet til løvene, sa Kongen til ham:

- Måtte din Gud som du stadig dyrker, frelse deg!

 

Kongen var så bekymret at han ikke lukket et øyet den natten. Tidlig neste morgen, når det lysnet, stod han opp og skyndte seg til løvehulen.

- Daniel! Daniel, har din Gud frelst deg fra løvene?

- Kongen leve evig! Svarte Daniel. Min Gud sendte sin engel og lukket løvens gap, så de har ikke kunnet gjøre meg noe vondt.

Dareios jublet av glede. Han beordret at Daniel skulle dras opp med det samme.

Da de hadde dratt ham opp, fant de ingen skade på ham.

 

Senere, samme kveld, skrev kongen til alle folk og stammer over hele jorden:

- Jeg ønsker dere fred og lykke! Fra i dag gir jeg påbud om at folket overalt i mitt rike skal ha ærefrykt for Daniels Gud. Han er den levende, og evige Gud. Han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som frelste Daniel fra løvene.

 

Siden den dagen gikk det Daniel godt, både mens Dareios og Kyros var Konge i Persia.

​

​ⒸBarneforlaget