Abraham
Redigert av: Gunhild Sophie Thaulow-Landmark
Abraham ble født i Ur i Kaldea. Familien hans var rik, og han hadde en god barndom.
Som voksen giftet han seg med en vakker kvinne som het Sara. De levde lykkelig sammen, men de hadde én stor sorg: de kunne ikke får barn.
Årene gikk, og Sara ble stadig mer fortvilet over at hun ikke kunne gi Abraham en sønn.
En dag kom Gud til Abraham og sa:
- Ikke vær lei deg, Abraham. Du skal bli stamfar til et stort folk. Sara skal få en sønn, og dere skal kalle ham Isak. Gjennom ham skal konger og mange slekter blir til.
Abraham syntes at det hørtes helt umulig ut. Både han og Sara var svært gamle. Han var nesten hundre år, og hun nærmet seg nitti.
Gud ba ham stole på ham. Han sa:
- Reis til det fruktbare landet Kanaan. Jeg vil velsigne det der.
Abraham gjorde som Gud sa. Han tok med seg Sara, tjenestefolket sitt, sauene og geitene, og reiste til landet som Gud hadde lovet. Der slo de opp telt, og Gud sørget for at de hadde alt de trengte.
En dag da solen sto høyt på himmelen, kom tre menn på besøk til teltet. Etter at de hadde spist, så den ene av mennene på Sara og sa:
- Om ett år, på denne tiden, skal du ha fått en sønn.
Sara sto i teltåpningen. Hun lo stille for seg selv - det hørtes for utrolig ut. Men slik Gud hadde lovet, fikk Sara et barn året etter. Hun fødte en gutt og kalte ham Isak.
Da Isak var litt eldre, bestemte Gud seg for å sette Abraham på prøve.
- Abraham! Ta med deg din sønn Isak til Moria-landet, til et fjell jeg skal vise deg. Der skal du ofre ham for meg.
Abraham sov ikke godt den natten. Han hadde ventet så lenge på dette barnet, og nå var han i ferd med å miste det. Likevel stolte han på Gud. Neste morgen sto han tidlig opp, lesset eselet og tok med seg Isak på reisen.
Da de kom frem til fjellet, bygde Abraham et alter av stein, og la veden oppå.
- Far hvor er lammet som vi skal ofre? Spurte Isak.
- Gud vil nok selv sørge for et offerlam, svarte Abraham stille, med tårer i øynene.
Han la veden i orden, bandt Isak og la ham på alteret. Så løftet han kniven - men i det samme ropte en engel fra himmelen:
- Abraham! Abraham! stopp! Du skal ikke skade sønnen din. Nå vet Gud at du virkelig elsker ham, for du var villig til å ofre din eneste sønn.
Da Abraham kikket rundt seg var engelen borte, men han fikk øye på en vær som satt fast i et tornekratt. Han tok væren og ofret den i stedet for Isak.
Etterpå omfavnet han sønnen sin og takket Gud. Engelen talte igjen og sa:
- Fordi du stolte på Gud, skal det gå deg godt. Etterkommerne dine skal bli like mange som stjernene på himmelen og sanden havets strand.
Abraham smilte og holdt rundt Isak. Han visste at Gud hadde prøvd hans tro - og at alt nå ville bli godt.
ⒸBarneforlaget
