juleeventyr
Snehvit og De Syv Dvergene
Brødrene Grimm
Det var en gang en konge og en dronning som ikke hadde noen barn, og det var en stor sorg for dem.
En dag satt dronningen ved vinduet og sydde. Utenfor snødde det, og vindusposten var av blank, sort tre.
Plutselig stakk dronningen seg i fingeren, og da hun så det røde blodet mot snøen, sa hun:
- Åh! Om jeg bare kunne få en datter som var hvit som snø, rød som blod og sort som ibenholt.
Etter et år fikk dronningen en datter som var nettopp slik. Hun hadde hud hvit som snø, kinn røde som blod og hår sort som ibenholt. Men dronningen døde, og etter enda et år giftet kongen seg på nytt.
Den nye dronningen var vakker - den vakreste i hele landet. Men hun var også ond og stolt. Hvis hun trodde noen var vakrere enn henne ble hun rasende. Dronningen hadde et trollspeil, og når hun spurte det:
- Lille speil på veggen der, si meg hvem er den vakreste i riket her?
svarte speilet alltid:
- Du dronning er vakrest i riket her.
Men den lille piken vokste opp og ble stadig vakrere. Hun bla kalt Snehvit.
En dag spurte dronningen speilet sitt igjen, og da svarte det:
- Du dronning er vakker, men Snehvit er tusen ganger vakrere.
Da ble dronningen så rasende at hun befalte jegeren sin å ta Snehvit med ut i skogen for å drepe henne.
- Ta ut hjertet og leveren hennes og bring det til meg. Da vet jeg at du har gjort som jeg har sagt, sa hun.
Jegeren tok henne med seg, men da han skulle sette kniven i henne, ba Snehvit så vakkert for sitt liv. Hun var så god og snill at han ikke orket å skade henne.
- Skynd deg inn i skogen, og lov at du aldri kommer tilbake, sa han.
Snehvit lovet det. Jegeren drepte istedet et dyr og tok ut hjertet og leveren, som han leverte til dronningen.
Snehvit gikk langt inn i skogen. Da kvelden kom, var hun trett og sulten. Plutselig fikk hun øye på en liten hytte. Hun gikk inn, og der var det både rent og koselig - men alt var så smått! På bordet var det dekket til syv personer.
Hun smakte litt av hver tallerken. Så gikk hun inn i rommet ved siden av. Der sto syv små senger. Hun prøvde én og én, og til slutt fant hun en som passet. Der la hun seg og sovnet.
Da eierne av hytten - syv dverger - kom hjem, oppdaget de straks at noen hadde vært inne. Og da de fant Snehvit, utbrøt de:
- Åh, så vakker hun er!
De lot henne sove, og den som ikke hadde seng, byttet på å ligge hos de andre den natten.
Om morgen våknet Snehvit og ble redd da hun så de små mennene, men de sa vennlig:
- Ikke vær redd! Vi vil bare være snille mot deg.
Snehvit fortalte alt som hadde skjedd, og dvergene tilbød henne å bli hos dem dersom hun stelte i stand hus og mat.
- Men pass deg for den onde dronningen, sa de. - Slipp aldri noen inn når vi er borte.
Snehvit hadde det godt hos dvergene, og vakrere og vakrere ble hun.
En dag spurte dronningen speilet sitt igjen.
- Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?
- Du, dronning, er vakker, men Snehvit som hos dvergene bor, er mange ganger vakrere.
Da kledde dronningen seg ut som en gammel kjerring og dro til hytten. Hun lokket Snehvit til å prøve et vakkert bånd, men snørte det så stramt at Snehvit falt bevisstløs om.
Da dvergene kom hjem, fant de henne liggende på gulvet, og trodde hun var død. Men så oppdaget de båndet og løste det. Straks slo hun øynene opp. Dvergene sa at det var nok dronningen som hadde vært her, og hun måtte aldri snakke med noen som kom slik.
Dronningen trodde at Snevit var død, helt til hun spurte speilet igjen. Og det svarte som sist. Da ble hun enda mer rasende. Nå kledde hun seg ut igjen og dro av sted. Denne gangen solgte hun kammer. Snehvit stakk hodet ut av vinduet og sa:
- Nei, jeg skal ikke ha, dvergene har sagt at jeg ikke får lov til å kjøpe noen ting.
- Men se denne kammen her da, sa dronningen. - Den vil være så pen i det sorte håret ditt.
Snehvit lot henne sette den i håret. Straks falt hun om, og dronningen sprang hjem.
Men dvergene fant kammen, trakk den ut - og Snehvit levde igjen.
For tredje gang spurte dronningen speilet, og da det fremdeles svarte at Snehvit var vakrest, ble hun fra seg av raseri. Hun laget et forgiftet eple, hvitt på den ene siden og rødt på den andre. Så dro hun for å tilby epler til Snehvit.
- Dvergene har sagt at jeg ikke skal ta imot noe fra fremmede. Svarte Snehvit.
- Men du kan vel spise det eplet jeg gir deg vel, sa dronningen, og holdt et rødt og hvitt eple opp foran henne. Nei, nei! Snehvit ville ikke det.
- Jeg kan spise den ene halvparten, slik at du kan du se at det ikke er noe i veien med det, sa dronningen.
Men hun var så lur at hun spiste den hvite delen som ikke var forgiftet, og Snehvit tok den røde. Straks falt hun død om. Dronningen sprang like hjem og spurte speilet, og det svarte:
- Du dronning er vakrest i riket nå.
Da dvergene kom hjem, ble de aldeles fortvilet. For denne gangen kunne de ikke få liv i henne.
De la henne i en vakker glasskiste utenfor hytten og holdt vakt over henne dag og natt.
En dag kom en ung konge ridende forbi. Da han fikk se Snehvit i kisten, ba han dvergene om å få ta henne med seg. Han skulle passe på henne, og verne om henne. Dvergene ville først ikke, men til slutt gikk de med på det.
Da kongens menn løftet kisten opp på vognen, ristet de den så kraftig at eplbiten løsnet fra Snehvits hals. Hun slo opp øynene.
Da ble det glede på dvergene og kongen. Han tok henne med til sitt rike, hvor hun ble dronning.
Den onde stemoren pyntet seg til bryllupet, men da hun spurte speilet:
- Lille speil på veggen der, si meg, hvem er den vakreste i landet her?
Svarte speilet:
- Du dronning er vakrest i riket her, men bruden er tusen ganger vakrere.
Da skjønte hun at det var Snehvit som var bruden. Hun ble så rasende av sinne at hun døde på stedet.
Budskap: Godhet og kjærlighet vil alltid vinne over misunnelse, ondskap og falskhet - men man må også lære seg å være klok og forsiktig.