Mannen, som elsket henne, tenkte: Heller enn å la din kone dø, bring henne rapunsel, det får koste hva det vil.

​

I skumringen steg han derfor over muren, ned hagen til heksen, tok en hånd med rapunsel og ga dem til sin kone. Hun lagde seg en salat av dem. Det hadde smakt så godt at hun fikk tre ganger så stor lyst den andre dagen. 

Skulle de ha noe hvile, måtte mannen gå inn i hagen. Han  gikk ned igjen i skumringen, men da han klatret ned veggen ble han skremt, for der så han heksen stå rett foran ham.

 

Hvordan våger du å bryte deg inn i hagen min og stjele rapunsel fra meg? Dette skal du betale dyrt for. 

Å, svarte han. Min kone har sett rapunslene dine fra vinduet, og fått slik en stor lengsel at hun ville dødd om hun ikke fikk spise noen av dem.

 

Heksen ble straks mildere i stemmen. Er det slik som du sier, så vil jeg gi deg lov å ta med deg så mye rapunsel som du vil, men bare på en betingelse: Du må gi meg barnet som din kone skal bringe til verden. Det skal bli tatt godt vare på, og jeg vil forsørge det som en mor.

 

I sin frykt godtok mannen alt dette, og da barnet ble født, dukket heksen opp, gav barnet navnet Rapunsel og tok det med seg bort.

 

Rapunsel var det skjønneste barnet under solen. Da hun var tolv år, låste heksen henne inn i et tårn som lå i en skog og hadde verken dør eller trapper, bare et lite vindu høyt oppe. Når heksen ønsket å komme inn, stilte hun seg under tårnet og ropte: Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

 

Rapunsel hadde langt praktfullt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte stemmen til heksen, lot hun håret falle ned, og heksen klatret opp etter det.

 

Etter et par år hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og kom over tårnet. Da hørte han en sang så nydelig at han stod helt stille og lyttet. Det var Rapunsel, som i sin ensomhet fikk tiden til å gå ved å la sin søte stemme lyde. Prinsen ønsket å klarte opp og søkte etter en dør til tårnet, men det var ingen å finne.

Han red hjem, men sangen hadde rørt hans hjerte så mye at han hver dag dro inn i skogen fpr å lytte. Da han en gang stod bak et tre, så han en heks komme og hørte hvordan hun ropte: Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

Da slapp Rapunsel sin hårflette ned, og heksen klatret opp til henne.

 

Er dette stigen hvor man kommer opp, så vil jeg også en gang prøve min lykke. Og neste dag, når det begynte å bli mørkt, gikk han til tårnet og ropte: Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.»

 

Straks falt håret ned og prinsen klatret opp.

Først ble Rapunsel veldig skremt, men prinsen snakket så vennlig med henne, og fortalte at hennes sang hadde rørt hans hjerte, så at han ikke kunne få noe hvile. Han var nødt til å se etter.

Da forlot frykten Rapunsel, og da han spurte henne om hun ville ta ham som sin mann, og hun så at han var ung og kjekk, tenkte hun: Han vil elske meg mer enn den gamle heksa, og sa ja og la sin hånd i hans hånd.

 

Jeg vil gjerne dra med deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Hver gang du kommer må du ta med et silkenøste. Av det vil jeg flette en stige, og når den er ferdig så vil jeg stige ned, og du kan ta meg med på din hest.

 

De ble enige om at han skulle komme dit hver eneste kveld, for på dagen kom den gamle.

 

Heksen bemerket ikke noe av dette, inntil en dag da Rapunsel sa til henne: Kan du si meg, hva det kommer av at du virker mye tyngre å dra opp enn den unge prinsen som om et øyeblikk er med meg?

 

Å, du gudløse barn, ropte heksen, hva er det jeg hører fra deg, jeg trodde jeg hadde skilt deg fra hele verden, og du har bedradd meg!

I sitt sinne grep hun det skjønne håret til Rapunsel, slo det et par ganger rundt sin venstre hånd, grep en saks med den høyre, og snipp, snapp, så var håret klippet av, og de skjønne flettene lå på bakken.

 

Hun var så ubarmhjertig at hun tok med stakkars Rapunsel inn i en ørken, hvor hun måtte leve i sorg og elendighet.

 

Samme dag tok heksen den avkuttede fletten og festet den i vinduskroken, og når prinsen kom og ropte: Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned. Så slapp hun håret ned.

Prinsen klatret opp, men han fant ikke sin kjæreste Rapunsel, han fant heksen, som så på ham med et ondt og giftig blikk.

​

Aha! ropte hun hånlig. Du vil hente din elskede pike, men den skjønne fuglen sitter ikke mer i redet og synger, katten har tatt henne bort og vil også klore ut øynene dine. For deg er Rapunsel tapt, du vil aldri se henne igjen.

 

Prinsen var helt fra seg av sorg, og i fortvilelsen hoppet han ned fra tårnet, og landet rett i en tornebusk. De skarpe tornene stakk ham i øynene. Derfor vandret han blind rundt i skogen, spiste ingenting, utenom røtter og bær, og gjorde ingenting utenom å klage og gråte over tapet av sin kjære kone. 

 

Slik vandret han rundt i nød i flere år før han endelig kom frem til ørkenen, hvor Rapunsel bodde i elendighet med tvillinger hun hadde født. Han hørte en stemme, og den virket kjent for ham.

 

Han fulgte stemmen, og da han kom dit, kjente Rapunsel ham straks igjen. Hun kastet seg om halsen hans og gråt. To av hennes tårer fuktet øynene hans. Da ble de klare igjen, og han kunne se akkurat som før. Han førte henne til sitt rike hvor han ble mottatt med glede, og lenge levde de lykkelig og tilfreds.