barnesanger og eventyr
Rapunsel
Brødrene Grimm
Det var en gang en mann og en kone som så sårt ønsket seg et barn.
Disse folkene hadde et lite vindu på baksiden av huset, og der kunne man se en vakker hage, full av de skjønneste blomster og urter; men den var omringet av en høy mur, og ingen våget seg dit, fordi den tilhørte en heks som hadde stor makt og var fryktet over hele verden.
En dag konen sto ved vinduet og kikket inn i hagen, så hun et bed med de skjønneste rapunsler. Og de så så friske og grønne ut at hun lengtet, og fikk det største ønske om å spise noen.
Hver eneste dag ble ønsket større, og da hun visste at hun ikke kunne få noe av det, så visnet hun og ble blek og ulykkelig. Dette skremte mannen, og han spurte:
- Hva feiler deg, kjære?
- Å, svarte hun, når jeg ikke kan spise noe rapunsel fra den hagen bak huset, så dør jeg.
Mannen, som elsket henne, tenkte:
- Jeg må hente rapunsel til kona mi, ellers vil hun dø fra meg. Det får koste hva det vil.
I skumringen klatret han derfor over muren, ned i hagen til heksen, tok en hånd med rapunsel og ga dem til sin kone. Hun lagde seg en salat av dem. Det smakte så godt at hun fikk tre ganger så stor lyst på mer.
skulle det være fred i huset, måtte mannen gå inn i hagen. Han gikk ned igjen i skumringen, men da han klatret ned veggen ble han skremt, for der så han heksen stå rett foran ham.
- Hvordan våger du å bryte deg inn i hagen min og stjele rapunsel fra meg? Dette skal du betale dyrt for. skrek heksen.
- Å, svarte han. Min kone har sett rapunslene dine fra vinduet, og fått slik en stor lengsel at hun ville dødd om hun ikke fikk spise noen av dem.
Heksen ble straks mildere i stemmen.
- Er det slik som du sier, så vil jeg gi deg lov å ta med deg så mye rapunsel som du vil, men bare på en betingelse: Du må gi meg barnet som din kone skal bringe til verden. Jeg skal ta godt vare på det, og jeg vil forsørge det som en mor.
I sin frykt godtok mannen alt dette, og da barnet ble født, dukket heksen opp, gav barnet navnet Rapunsel og tok det med seg bort.
Rapunsel var det skjønneste barnet under solen. Da hun var tolv år, låste heksen henne inn i et tårn som lå i en skog. tårnet hadde verken dør eller trapper, bare et lite vindu høyt oppe. Når heksen ønsket å komme inn, stilte hun seg under tårnet og ropte:
- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.
Rapunsel hadde langt praktfullt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte stemmen til heksen, lot hun håret falle ned, og heksen klatret opp etter det.
Etter et par år hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og kom over tårnet. Da hørte han en sang som var så nydelig at han stod helt stille og lyttet. Det var Rapunsel, som i sin ensomhet fikk tiden til å gå ved å synge.
Prinsen red hjem, men klarte ikke å glemme den vakre sangen, og derfor dro han hver dag tilbake til skogen for å lytte.
En dag da han sto bak et tre, så han en heks komme og hørte hvordan hun ropte:
- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.
Rapunsel slapp ned hårflette sin, og heksen klatret opp til henne.
- Er dette stigen hvor man kommer opp? Så vil jeg også en gang prøve min lykke. tenkte prinsen. Neste kveld gikk han til tårnet og ropte:
- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.
Straks falt håret ned og prinsen klatret opp.
Først ble Rapunsel veldig skremt, men prinsen snakket så vennlig med henne, og fortalte at hennes sang hadde rørt hjerte hans.
Han fortalte at han hadde vært innom skogen hver kveld, fordi han ikke klarte seg uten sangen hennes. Da forlot frykten Rapunsel, og da han spurte henne om hun ville ta ham som sin mann, og hun så at han var ung og kjekk, tenkte hun:
- Han vil elske meg mer enn den gamle heksa. Hun svarte. Jeg vil gjerne dra med deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Hver gang du kommer må du ta med et silkenøste. Av det vil jeg flette en stige, og når den er ferdig så vil jeg stige ned.
De ble enige om at han skulle komme dit hver eneste kveld, for på dagen kom den gamle.
Heksen bemerket ikke noe av dette, inntil en dag da Rapunsel sa:
- Kan du si meg, hva det kommer av at du virker mye tyngre å dra opp enn den unge prinsen?
- Å, du gudløse barn, ropte heksen, hva er det du sier?, jeg trodde jeg hadde skilt deg fra hele verden, og du har bedradd meg!
Heksen tok tak i håret til Rapunsel, slo det et par ganger rundt sin venstre hånd, grep en saks med den høyre, og snipp, snapp, så var håret klippet av, og de fine flettene lå på bakken.
Hun var så slem at hun tok med stakkars Rapunsel inn i en ørken, hvor hun måtte leve i sorg og elendighet.
Samme dag tok heksen den avkuttede fletten og festet den i vinduskroken.
Om kvelden kom prinsen og ropte:
- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned. Så slapp hun håret ned.
Prinsen klatret opp, men han fant ikke sin kjæreste Rapunsel, han fant heksen, som så på ham med et ondt og giftig blikk.
- Aha! ropte hun hånlig. Du vil hente din elskede pike, men hun er ikke her lenger. Jeg hartatt henne bort. For deg er Rapunsel tapt, du vil aldri se henne igjen.
Prinsen var helt fra seg av sorg, og i fortvilelsen hoppet han ned fra tårnet, og landet rett i en tornebusk. De skarpe tornene stakk ham i øynene. Derfor vandret han blind rundt i skogen, spiste ingenting, utenom røtter og bær, og gjorde ingenting utenom å klage og gråte over tapet av sin kjære kone.
Slik vandret han rundt i nød i flere år før han endelig kom frem til ørkenen, hvor Rapunsel bodde i elendighet. Han hørte en stemme, og den virket kjent for ham.
Prinsen fulgte stemmen, og da han kom dit, kjente Rapunsel ham straks igjen. Hun kastet seg om halsen hans og gråt. To av hennes tårer fuktet øynene hans. Da ble de klare igjen, og han kunne se akkurat som før. Han førte henne til sitt rike hvor han ble mottatt med glede, og lenge levde de lykkelig og tilfreds.