Oksen Ferdinand
Et eventyr om å få være seg selv
Det var en gang en liten okse som het Ferdinand.
De andre små oksene løp omkring, hoppet og stanget hodene sammen - men ikke Ferdinand. Han hadde et helt spesielt favorittsted ute på enga, under et stort tre. Der satt han hele dagen og nøt duften av blomstene.
Det hendte at moren hans ble bekymret.
- Hvorfor vil du ikke løpe rundt med de andre oksene, spenne og stange som de gjør?
- Jeg vil heller sitte her under treet mitt og kjenne lukten av blomstene, svarte Ferdinand.
Da skjønte moren at Ferdinand ikke var ensom. Og fordi hun var en klok mor, lot hun ham sitte der og være lykkelig.
Årene gikk, og Ferdinand vokste seg stor og sterk. De andre oksene sloss og stanget hverandre. Det de ønsket mest av alt, var å bli valgt ut til å dra til Madrid for å være med i tyrefektingen. Ferdinand ville heller sitte stille under treet sitt.
En dag kom noen menn fra Madrid for å velge den sterkeste oksen. Alle oksene løp omkring, snøftet og stanget for å vise seg fram.
Ferdinand ruslet bort til treet sitt - men i stedet for å sette seg i det myke gresset, satte han seg rett oppå en BIE!
Hvis du var en bie, og en okse satte seg på deg - hva ville du gjort?
Ja, Da ville du stikke! Og det var akkurat det bien gjorde. Åh, så vondt det gjorde!
Ferdinand snøftet, peste og trampet i bakken. Han var forferdelig sinna og fryktelig sterk.
Da mennene så ham, sa de til hverandre:
- Der har vi den sterkeste oksen! Og så tok de ham med til Madrid.
Hele byen kom for å se den fryktinngytende oksen. Flaggene vaiet, musikken spilte, og publikum jublet i arenaen. Først kom banderilloene med pinner for å erte oksen. Bak dem fulgte pikadorene med lange spyd. Til slutt kom matadoren, kledd i gull og silke, med røde kappe og et sverd.
Alle ventet spent på at den farlige oksen skulle komme stormende ut. Og hvem tror du det var? Ja, det var Ferdinand!
folkemengden jublet da han ruslet inn. De tenkte at nå kom han til å brøle og storme fram.
Men nei - ikke Ferdinand. Han var bare opptatt av blomstene i damenes hatter og hår. Han satte seg midt på arenaen og nøt den deilige blomsterduften.
Banderilloene og pikadorene gjorde alt de kunne for å erte Ferdinand. Matadoren ble så frustrert at han nesten gråt, for han fikk verken vifte med kappen eller brukt sverdet sitt.
Ferdinand ville ikke sloss. Han ville bare nyte blomsterduften.
Til slutt måtte de ta ham med hjem igjen.
Og der sitter han nok nå - under treet sitt - og nyter blomsterduften.
Jeg tror Ferdinand har det fredelig og godt. Tror ikke du også det?
Budskap: Vi er alle forskjellige, og det er greit. Det viktigste er å være seg selv.