Oksen Ferdinand
Et eventyr om å få være seg selv
Det var en gang en liten okse som het Ferdinand.
De andre små oksene løp omkring, hoppet og stanget hodene sammen - men ikke Ferdinand. Han hadde sitt eget favorittsted ute på enga, under et stort tre. Der ville han sitte hele dagen og nyte duften av blomstene.
Det hendte at moren hans ble bekymret.
- Hvorfor vil du ikke løpe rundt med de andre oksene, spenne og stange som de gjør?
- Jeg vil heller sitte her under treet mitt og kjenne lukten av blomstene. svarte Ferdinand.
Da skjønte moren at Ferdinand ikke var ensom. Og fordi hun var en klok mor, lot hun ham sitte der og være lykkelig.
Årene gikk, og Ferdinand vokste seg stor og sterk. De andre oksene sloss og stanget hverandre. Det de ønsket mest av alt, var å bli valgt ut til å dra til byen Madrid for å være med i tyrefektingen. Ferdinand ville heller sitte stille under treet sitt.
En dag kom det noen menn ut på enga der oksene var.
De kom fra Madrid for å velge ut den sterkeste oksen til tyrefektingen. Oksene løp omkring, snøftet og stanget hverandre. Alle ville være den aller sterkeste.
Ferdinand ruslet bort til treet sitt for å sette seg ned.
Men i stedet for å sette seg i det myke, deilige gresset, satte han seg rett ned på en BIE!
Hvis du var en bie, og en okse satte seg på deg - hva ville du gjøre da?
Ja, Da ville du stikke! Og det var akkurat det bien gjorde; den stakk! Åh, du kan tro at det gjorde vondt.
Ferdinand snøftet, peste og trampet i bakken. Han var forferdelig sinna og fryktelig sterk.
Da mennene så ham, sa de til hverandre:
- Der har vi den sterkeste oksen!
Og så tok de Ferdinand med seg til Madrid.
Hele byen kom for å se den kraftige oksen. Flaggene vaiet, musikken spilte, og publikum jublet på arenaen. Først kom banderilloene med pinner de skulle erte oksen med. Bak dem kom pikadorene med lange spyd for å gjøre oksen enda sintere. Og til slutt kom matadoren, med sin røde kappe og et sverd som han til slutt, skulle bruke mot oksen.
Alle ventet spent på den fryktelige, farlige oksen. Hvem tror du det var? Ja, det var Ferdinand!
folk jublet da han ruslet inn på arenaen. De tenkte at NÅ kom han til å brøle og vise hvor farlig han var.
Men nei - ikke Ferdinand. Han var bare opptatt av å beundre blomstene i damenes hatter og hår. Han satte seg ned midt på arenaen og nøt den deilige blomsterduften.
Banderilloene og pikadorene gjorde alt de kunne for å erte Ferdinand, men det nyttet ikke. Matadoren ble så frustrert at han nesten gråt - fordi han ikke fikk vifte med den røde kappen eller brukt det gylne sverdet.
Ferdinand ville ikke sloss. Han ville bare nyte blomsterduften. Til slutt måtte de ta ham med hjem igjen.
Og der sitter han nok nå - under treet sitt - og nyter blomsterduften.
Jeg tror Ferdinand har det fredelig og godt. Tror ikke du også det?
Budskap: Vi er alle forskjellige, og det er greit. Det viktigste er å være seg selv.