Tommeliten
Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en kone som hadde én eneste sønn, og han var ikke større enn en tommelfinger. Derfor kalte de ham Tommeliten.
Da han var blitt gammel nok, sa moren at han burde ut og fri - for nå syntes hun det var på tide at han begynte å tenke på å gifte seg.
Tommeliten ble glad da han hørte det. De gjorde i stand kjøregreiene, og moren satte ham på fanget før de reiste av gårde.
De skulle til en kongsgård, for der var det en stor og staselig prinsesse. Men da de hadde kjørt et stykke, ble Tommeliten borte. Moren lette og ropte og gråt, men hun kunne ikke finne ham.
- Pip, pip! sa Tommeliten. Han hadde gjemt seg i manen på hesten. Da han kom frem igjen, måtte han love at han ikke skulle gjøre det igjen.
Men etter en stund på veien, var han borte igjen. Moren lette, ropte og gråt, men borte var han.
- Pip, pip! sa Tommeliten, og hun hørte han lo og fniste, men hun kunne slett ikke finne han.
- Pip, pip, her er jeg! sa Tommeliten, og kom frem fra øret på hesten. Han måtte love at han ikke skulle gjemme seg mer.
Men etter at de hadde kjørt videre, ble han borte en tredje gang.
Moren lette, gråt og ropte, men Tommeliten var borte, og borte ble han.
- Pip, pip, her er jeg! ropte han. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor lyden kom fra. Tommeliten lo og frydet seg over at hun ikke kunne finne ham igjen. Men rett som det var, nøys hesten, og da nøs den ut Tommeliten - for han hadde krøpet opp i det ene neseboret på den! Nå visste moren ingen annen råd. Hun tok ham og puttet ham i en pose.
Da de kom til kongsgården, ble det snart forlovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup.
Under middagen i bryllupsgården, satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen. Men det gikk ikke så bra, for da han skulle til å spise, så rakk han ikke opp til tallerkenen. Han hadde visst ikke fått en eneste matbit hvis ikke prinsessen hadde hjulpet ham opp på bordet.
Nå gikk det både godt og vel så lenge han kunne spise fra tallerkenen. Men så kom det inn et stort grøtfat, og det kunne han ikke nå opp til. Men Tommeliten visste råd:
Han klatret opp på satte seg på kanten av grøtfatet.
Midt i fatet lå det et stort, fristende smørøye. Han klarte ikke å rekke det heller, så han krøp ut på kanten av smørøyet.
Men plutselig kom prinsessen med en stor skje for å dyppe grøt i smøret. Hun kom så nær at Tommeliten mistet balansen og falt uti - og der, midt i smørøyet, druknet han.
Budskapet: lekenhet og nysgjerrighet er bra, men man må også vite når det er på tide å være forsiktig.