barnesanger og eventyr
Tommeliten
Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger. Derfor kalte de ham også Tommeliten.
Da han var blitt gammel nok, sa moren hans at han skulle ut og fri. For nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget.
Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse, men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte, men hun ikke kunne finne ham igjen.
Pip, pip! sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han frem, og måtte love at han ikke skulle gjøre det igjen. Da de hadde kjørt et stykke til, var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han.
Pip, pip! sa Tommeliten, og hun hørte han lo og fniste, men hun kunne slett ikke finne han.
Pip, pip, her er jeg! sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg igjen.
Men da de hadde kjørt et stykke, så ble han borte igjen. Moren lette og gråt og ropte på ham, men borte var han og borte ble han.
Pip, pip, her er jeg! sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var. Tommeliten lo og frydet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen, men rett som det var, så nøys hesten, og så nøys den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose. Hun visste ingen annen råd.
Da de kom til kongsgården, ble det snart forlovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup.
Da de skulle til å spise middag i bryllupsgården, satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen, men det gikk ikke så bra, for da han skulle til å spise, så rakk han ikke opp, og han hadde visst ikke fått en matbit, hvis ikke prinsessen hadde hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne spise av tallerkenen, men så kom det inn et stort grøtfat, og det kunne han ikke rekke opp til. Men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet, og det kunne han ikke rekke, så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet, men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en svær grøtbit i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.