Tommeliten
Et eventyr av Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en kone som hadde én eneste sønn, og han var ikke større enn en tommelfinger. Derfor kalte de ham Tommeliten.
Da han var blitt gammel nok, sa moren at han burde ut og fri - for nå syntes hun det var på tide at han begynte å tenke på å gifte seg.
Tommeliten ble glad da han hørte det. De gjorde i stand kjøretøyet, og moren satte ham på fanget før de reiste av gårde.
De skulle til kongsgården, for der bodde en stor og staselig prinsesse. Men da de hadde kjørt et stykke, ble Tommeliten borte. Moren lette og ropte og gråt, men hun kunne ikke finne ham.
- Pip, pip! sa Tommeliten. Han hadde gjemt seg i manen på hesten. Da han kom frem igjen, måtte han love at han ikke skulle gjøre det igjen.
Men litt senere var han borte på nytt. Moren lette og ropte og gråt, men Tommeliten svarte ikke.
- Pip, pip! lo han. Moren hørte ham, men kunne slett ikke finne han.
- Pip, pip, her er jeg! ropte han, og kom frem fra øret på hesten. Da måtte han love at han aldri skulle gjemme seg mer.
Men etter at de hadde kjørt videre, ble han borte en tredje gang.
Moren lette, gråt og ropte, men Tommeliten var borte - og borte ble han.
- Pip, pip, her er jeg! ropte han. Men moren kunne slett ikke skjønne hvor lyden kom fra. Tommeliten lo og frydet seg over at hun ikke fant ham.
Da nøs plutselig hesten - og ut fløy Tommeliten! Han hadde krøpet opp i neseboret på den. Nå visste moren ingen annen råd. Hun tok ham og puttet ham i en pose.
Da de kom til kongsgården, ble det snart forlovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og snart ble det bryllup.
Under middagen satt Tommeliten ved siden av prinsessen. Men det gikk ikke så bra - for han rakk ikke opp til tallerkenen. Han hadde ikke fått en eneste matbit hvis ikke prinsessen hadde hjulpet ham opp på bordet.
Så lenge han kunne spise rett fra tallerkenen gikk det fint. Men da det kom inn et stort grøtfat, ville Tommeliten smake på det. Han klatret opp og satte seg på kanten av fatet.
Midt i grøten lå et stort, fristende smørøye. Tommeliten krøp ned i grøten og helt ut til smøret. Han satte seg midt oppå den gule, glatte flaten og lo fornøyd.
Men akkurat da kom prinsessen med en stor skje for å øse opp grøt. Hun kom så nær at Tommeliten mistet balansen og gled og skled - og så plopp! - forsvant han rett ut i grøten.
Og der druknet han.
Budskapet: lekenhet og nysgjerrighet er bra, men man må også vite når det er på tide å være forsiktig.