Stoppenålen
H.C. Andersen
Det var engang en stoppenål som var så fin på det, at hun innbilte seg at hun var en synål.
- Se bare hva du holder i! sa stoppenålen til fingrene som tok henne frem. - Mist meg ikke! Faller jeg på gulvet, er jeg så fin at jeg aldri kan finnes igjen.
- Det får være måte på! sa fingrene, og klemte henne om livet.
- Ser dere, jeg kommer med suite! sa stoppenålen, og trakk en lang tråd etter seg - men uten knute.
Fingrene styrte nålen like mot kokkepikens tøffel, hvor overlæret var revnet, og nå skulle det sys sammen.
- Det er et simpelt arbeid! sa stoppenålen. - Jeg går aldri igjennom, jeg knekker! Jeg knekker!
Og så knakk hun.
- Sa jeg det ikke! sa stoppenålen. - Jeg er for fin!
- Nå duger hun ikke til noe, mente fingrene, men de måtte holde fast om henne. Kokkepiken dryppet lakk på henne og stakk henne så foran i tørklet.
- Se, nå er jeg en brystnål! sa stoppenålen. - Jeg visste nok at jeg kom til ære. Når man er noe, blir man alltid til noe.
Hun lo innvendig, for man kan aldri se utvendig på en stoppenål at den ler.
- Må jeg ha den ære å spørre om de er av gull? sa hun til knappenålen som var nabo. - De har et deilig utseende og deres eget hode, men lite er det! De må se til at det vokser ut, for man kan ikke alle lakkes på enden!
Og så reiste stoppenålen seg så stolt i været at hun falt av tørkleet - og ned i vasken, idet kokkepiken skylte ut.
- Nå drar vi på reise! sa stoppenålen. - Bare jeg ikke blir borte!
Men det ble hun.
- Jeg er for fin for denne verden! sa hun da hun satt i rennestenen. - Jeg har min gode bevissthet, og det er alltid en liten fornøyelse! Hun holdt seg rank og tapte ikke sitt gode humør.
Og der seilte alt mulig forbi henne - pinner, strå og avispapir.
- Se, hvor de seiler! sa stoppenålen. - Jeg sitter tålmodig og stille! Jeg vet hva jeg er, og det forblir jeg!
En dag kom noe glitrende tett ved, hun trodde det var en diamant, men det var bare et flaskeskår. Da det skinte, talte stoppenålen til det og gav seg til kjenne som brystnål!
- De er nok en diamant?
- Ja, jeg er noe sånt! svarte flaskeskåret.
Og så trodde de begge at de var riktig kostbare, og talte om hvor hovmodig verden var.
- Jeg har bodd i eske hos en jomfru, sa stoppenålen. - Og den jomfru var kokkepike. Hun hadde på hver hånd fem fingre, men noe så innbilsk som de fem fingrer har jeg aldri kjent. Og så var de kun til for å holde meg, ta meg av eske og legge meg tilbake!
- Var det noe glans ved dem? spurte flaskeskåret.
- Glans? sa stoppenålen. - Nei, der var bare hovmod! De var fem brødre, alle født fingre, og de holdt seg ranke ved siden av hverandre, selv om de var av ulik lengde. Den ytterste av dem, Tommeltott, var kort og tykk, han gikk utenfor rekken: Han hadde bare én knekk i ryggen. Han kunne kun bukke en gang, men han sa at ble han hugget av et menneske, så var hele det menneske spolert for krigstjeneste. Slikkepott kom i søtt og surt, pekte på sol og måne, og klemte til når de skrev. Langemann så de andre over hodet. Gullebrand bar gullring om magen. Og lille Per Spillemann gjorde ingenting - Og det var han stolt over.
- Og nå sitter vi og glinser! sa glasskåret.
I det samme kom der mer vann i rennestenen. Strømmet rev flaskeskåret med seg.
- Se, nå ble det forfremmet! sa stoppenålen. - Jeg blir sittende, jeg er for fin, men det er min stolthet og den er aktverdig!
Så satt hun rank og hadde mange tanker.
- Jeg skulle nesten tro at jeg er født av en solstråle, så fin er jeg! Synes jeg ikke også at solen alltid søker meg under vannet. Akk, jeg er så fin at min mor ikke kan finne meg. Hadde jeg mitt gamle øye som knakk, så tror jeg at jeg kunne gråte! - Skjønt jeg gjorde det ikke – gråte, det er ikke fint!
En dag lå noen gategutter og rotet i rennestenen. De fant gamle spiker, skillinger og slikt.
- Au! sa den ene. Han stakk seg på stoppenålen. - Det er også en fyr!
- Jeg er ingen fyr, jeg er en frøken! sa stoppenålen, men ingen hørte det. Lakken var gått av den og hun var blitt sort.
- Der kommer et eggeskall seilende! sa guttene, og så stakk de stoppenålen fast i skallet.
- Hvite vegger og selv sort! sa stoppenålen. - Bare jeg ikke blir sjøsyk, for så knekker jeg!
Men den ble ikke sjøsyk, og den knakk ikke.
- Det er godt mot sjøsyke å ha stålmave, og så alltid huske på at man er litt mer enn et menneske! Jo finere man er, desto mer kan man holde ut.
Krask! sa eggeskallet, der gikk et vognlass over det.
- Hu, hvor det klemmer! sa stoppenålen. - Nå blir jeg sjøsyk! Jeg knekker, jeg knekker! Men hun knakk ikke, selv om lasset dundret over. Hun lå på langs – og der kan hun bli liggende!