Steinen i Veien
Et eventyr om hjelpsomhet og selvhjelp
Det var en gang en Konge som hadde en klok og trofast tjener. Kongen likte å gjøre seg kjent med folket sitt, og han reiste ofte rundt i landet for å hjelpe dem.
Etter hvert kom flere og flere for å be om hjelp. Han hørte alltid på dem og sendte sin trofaste tjener av sted for å ordne opp i alt folk ikke greide å ordne opp i selv.
En dag kom en ung mann og klaget over at gjerdet rundt gården hans hadde falt ned. Gjerdet var gammelt, og plankene var råtne.
Mannen hadde aldri brydd seg om å reparere det, men det sa han ikke til kongen.
- Stormen rev det ned. Nå må du hjelpe meg å sette opp et nytt, sa han.
Kongen sendte tjeneren av sted, og vipps - snart sto et nytt og flott gjerde klart.
- Det kunne du gjort selv, sa Kongens tjener.
- Ja, det kunne jeg sikkert, men nå slapp jeg, svarte mannen fornøyd.
Hver eneste dag kom folk til kongens port og ba om å få slippe inn. Alle klaget, og kongen måtte hjelpe dem.
En dag kom en kone som hadde mistet heklenålen sin.
- Jeg satt ute og heklet, så nålen må ligge i gresset, sa hun.
Kongen ville hjelpe, og sendte tjeneren ut for å lete.
- Har du lett etter den selv? spurte kongens tjener.
- Nei, jeg har ikke tid til det. Jeg måtte jo skynde meg hit for å få hjelp, svarte konen.
Hun gikk inn for å hvile seg, mens tjeneren bøyde seg og lette etter nålen. Utpå ettermiddagen kom hun ut igjen.
- Har du funnet den?
- Nei, svarte tjeneren, med vondt i ryggen etter alt strevet.
Konen ville sette seg i godstolen ved veggen. Men hun spratt straks opp og ropte:
- AU!
Nålen hadde stukket henne midt i baken.
- Tenk at jeg ikke tenkte på å se der! lo hun.
- Ja, det burde du ha gjort, sa tjener, sur og sliten.
Han gikk rett til kongen og sa hva han mente.
- Denne konen hadde funnet nålen hvis hun bare hadde giddet å lete. Men folk gjør ingenting selv når de alltid kan få hjelp. Du er altfor snill, konge.
Kongen strøk seg over skjegget og sa:
- Er jeg for snill? Er det ingen som vil hjelpe seg selv?
- Ingen, svarte tjeneren.
- Da må vi finne på en måte å lære dem på, sa kongen.
Neste morgen dro kongen og tjeneren ut på landeveien. Der fant de en stor stein i grøfta.
- Den duger, sa tjeneren, og med svette og strev fikk han rullet den midt ut på veien.
Så tok kongen fram en skinnpose full av gullmynter, og den la den under steinen. Nå lå steinen der og sperret for alle som ville forbi.
kongen og tjeneren gjemte seg like ved for å se hva som skjedde.
Den første som kom, var en bonde med saueflokken sin.
- Nå må jeg drive sauene rundt, mumlet han, og løftet knyttneven mot steinen - Der får du ligge til kongen selv kommer og fjerner deg!
Den neste som kom, var en herre med reiseveske og stokk. Han pirket på steinen med stokken og sa irritert:
- Hvorfor i all verden har ikke Kongen fjernet denne steinen?
Deretter kom noen unge jenter. De lente seg mot steinen og hvilte, men å rulle den vekk tenkte de ikke på.
- Kongen får ta seg av den, sa de.
Slik holdt det på hele dagen. Alle klaget, men ingen gjorde noe.
Sent på ettermiddagen kom møllerens sønn gående med en sekk på ryggen.
- Flytt deg, stein! ropte han, men steinen røret seg ikke.
Han la alle krefter til, og steinen flyttet seg litt etter litt. Etter mye strev fikk han flyttet den ut i veikanten. Han pustet ut og tok sekken på ryggen. Når han skulle til å gå, oppdaget han skinnposen som var full av gullmynter. Ja, slik en rikdom hadde han aldri sett.
- Hvem eier den? undret han.
Kongen og tjeneren dukket frem fra gjemmestedet.
- Gullmyntene er dine, sa kongen. - Du har vist at det fortsatt finnes folk her i landet vårt som vil hjelpe seg selv. Nå har du fått en belønning, og den er vel fortjent.
Ryktet spredte seg snart over hele landet, og folk forsto: Vil du ha noe gjort, må du først prøve å gjøre det selv.