Hver eneste dag kom folk til kongens port og ba kongens vakt om å slippe dem inn.

Alle klaget og Kongen måtte hjelp dem.

En dag var det det en kone som hadde mistet heklenålen sin. Kongen ville hjelpe konen, så han sendte tjeneren av sted for å finne den.
Jeg satt ute og heklet, så nålen må ligge et sted i marka.
Har du lett etter den selv da? spurte kongens tjener.

Om jeg har lett? Jeg har da ikke tid til det. Jeg måtte jo skynde meg til kongen for å få hjelp. Så gikk hun inn i stuen for å hvile seg litt, mens kongens tjener lette etter nålen. 

 

Utpå ettermiddagen kom konen ut av huset. Tjeneren hadde ikke funnet nålen, og nå hadde han fått vondt i ryggen.

Nålen er ikke her.
Jo, den er det, sa konen bestemt. Og tjeneren bøyde ryggen og lette videre.

Konen ville sette seg i godstolen som stod innved veggen. Der pleide hun å sitte når det var varmt i været, og sol og fuglesang. Når hun satte seg ned, skvatt hun opp.
AU! 

Nålen hadde stukket henne midt i baken.
Nei, men tenk at den har stukket seg ned i stolputen. Det tenkte jeg ikke på.
Ja men det skulle du ha tenkt på, sa kongens tjener. Nå var han sur for ryggen verket og fordi han hadde kastet bort så mange timer av dagen.
 

Han gikk rett til kongen og sa hva han mente.
Denne konen hadde funnet nålen sin selv hvis hun bare hadde lett etter den. Men folk gidder ikke å gjøre noe selv, når de alltid kan få hjelp. Du er altfor snill.
Er jeg det? sa kongen. Han strøk seg over skjegget og tenkte seg om. Er det ingen som vil hjelpe seg selv?

Ingen i hele landet.
Ingen i hele landet? Det var da ille. Jeg vil jo at folk skal ordne opp i sine egne saker.
Ja men de gidder ikke. De tenker bare på å få kongens hjelp.
Ja, da må vi jo få dem på andre tanker. Men hvordan skal vi gjøre det?
Vel, jeg har en idé. 

Tidlig neste morgen kjørte kongens vogn ut på landeveien. Kongen og tjeneren så seg omkring. Så oppdaget de en stor stein som lå et stykke fra veien.
Den duger, sa tjeneren. Han ville rulle steinen opp på landeveien, men du kan tro det var tungt. Han brukte alt han hadde av krefter. Han pustet og peste og svetten rant. Og mens tjeneren strevde med steinen, tok kongen fram en pose som var full av gullmynter, og den la han midt i veien. Litt etter litt fikk tjeneren rullet den store steinen opp av grøften og midt ut på veien. Der lå den og stengte for alle som ville forbi. Under steinen lå skinnposen, men den var det ingen som kunne se.
Vognen ble kjørt tilbake til kongsgården, mens kongen og tjeneren gjemte seg like ved der steinen lå. Der ville de vente og se hva som skjedde.
 

Den første som kom, var en bonde med saueflokken sin.

Nå må jeg drive sauene fram på begge sider. Og så løftet han knyttneven mot steinen og skrek: Der kan du ligge til kongen selv fjerner den.
 

Den neste som kom, var en herre med reiseveske og stokk. Han pirket borti steinen med stokken.

Hvorfor i all verden har ikke Kongen fjernet denne steinen?

Så kom det noen unge jenter spaserende. De gikk arm i arm, men da de kom til steinen, måtte de slippe hverandre. De lente seg mot steinen og hvilte, men å rulle den vekk, tenkte de ikke på.
Kongen må sannelig se til å få den vekk.

Alle som kom langs landeveien den dagen, var enige om at det var kongens ansvar å få steinen vekk. Noen gikk i ring rundt steinen. Andre gikk i dype tanker og så den ikke før de gikk rett på den, men ingen prøvde å få steinen bort.
 

Sent på ettermiddagen skjedde det noe: Mølleren's sønn kom gående med en sekk på ryggen.
Av veien, sa han til steinen, men den rikket seg ikke. Han la alle krefter til, og steinen flyttet seg litt etter litt. Etter mye strev fikk han flyttet den ut i veikanten. Han pustet ut og tok sekken på ryggen. Når han skulle til å gå oppdaget han skinnposen som var full av gullmynter. Ja, slik en rikdom hadde han aldri sett. 

Hvem eier den? undret han.
Kongen og tjeneren dukket frem fra gjemmestedet.

Gullmyntene er dine. Ja, du har vist meg at det ennå finnes folk her i landet vårt som vil hjelpe seg selv. Nå har du fått en belønning, og den er vel fortjent.
 

Hendelsen ble kjent over hele landet og folk skjønte at, vil du ha noe gjort, må du hvertfall prøve å gjøre det selv!