top of page
Les grantreet hc andersen juleeventyr Eventyr Gratis lydbøker
gratis eventyr barnesanger lydbøker barneforlaget

STALO OG KAURAS
Samisk folkeeventyr

Stalo het en ond og fæl kjempe som bodde i Storfjellet, der snøen lå høyt og fonnene aldri smeltet.

Ingen våget å nærme seg boligen hans, eller å fiske i innsjøen nedenfor fjellet, uten først å legge en reinsdyrstek eller en ost av reinmelk på alteret hans.

 

Hver høst og vår måtte samene legge et reinsdyr på alteret. Hvis ikke ville Stalo drepe reinene deres, eller sende ulver som jaget og skambet dem. Han hersket nemlig over rovdyrene i skogen. 

Når kjempen var i dårlig humør, kunne en høre bulder og brak fra fjellet, som om han kastet ball med klipper og kampesteiner. Da flyktet alle menneskene, for de tenkte at kjempen kom til å drepe og spise dem.

Ved Storfjellet bodde en modig samegutt, som het Kauras. Kauras bestemte seg for å vinne over den brysomme kjempen.

En dag gikk han ned til innsjøen for å fiske, uten å legge noe på Stalos alter. 

stalo kauras samisk folkeeventyr eventyr norsk lese høre gratis tekst
  • Stalo og Kauras Samisk Folkeeventyr | Eventyr For Barn | Spotify

Da kom kjempen farende ned fra fjellet. Han var så stor at han kunne ha puttet Kauras i bukselomma, og i pannen hadde han bare ett øye, men det var nesten like stort som Kauras’ hode.

Vekk med deg, forsvinn! brølte han, men Kauras satt der, ganske rolig og smilte.

Ta det rolig, gamlefar. Jeg skal gå når jeg har fisket så mye at det blir nok til en bør.

Går du ikke med det samme, så slår jeg deg i hjel.

Kauras brast i en rungende latter.

Slå meg i hjel, sa du? Nei, det klarer du ikke! sa han og lo enda verre.

Stalo ble paff, og spurte om Kauras ville ta ryggtak med ham.

Nei, svarte Kauras, jeg vil ikke klemme livet av deg. Men vi kan vel prøve krefter på en annen måte. La oss se hvem av oss som greier å stange hodet lengst inn i en gran.

Det gikk kjempen med på. Han tok løpefart og kjørte hodet mot nærmeste gran så konglene drysset ned over ham. Men noe hull i grana ble det ikke.

Er du så skrøpelig at du ikke klarer å stange barken av en gran, gamlefar?

En gang til da, svarte kjempen, og tok fart igjen og løp mot grana så den ristet, som om en orkan rusket i den. Et stykke av barken ble revet av, men kjempen hadde slått seg til blods i hodet og falt besvimt over ende på marken. 

Kauras skyndte seg og flådde barken av en annen gran og hulte ut en grop i stammen, slik at han uten vanskelighet kunne stikke hodet inn i den. 

Så la han barken over hullet igjen, og gikk tilbake til Stalo.

 

Endelig våknet kjempen, men han ville ikke gjøre noen ny kraftprøve ved å stange eller skalle.

Du er bare en stakkar, sa Kauras. Nei, slik er det en skal gjøre det, Stalo-far.

Kauras tok løpefart mot grana som han hadde gravd en grop i, og kjørte hodet inn i den.

Da ble Stalo redd og ville hjem.

Nei, vent litt, sa Kauras. Først må vi bli enige om seiersprisen. Og den er det du som må betale, for du har tapt.

Ja, ja, du kan få fiske fritt her! svarte Stalo.

Så lite er jeg ikke tilfreds med. Nei, du må betale tilbake alle de reinsdyr-stekene, og ostene som du har tatt av samene under flyttingen høst og vår.

Dem har jeg spist opp for lenge siden.

Derfor må du betale for dem.

Jeg har ingen penger på meg.

Da blir jeg med deg hjem.

Tør du det, da?

Hvem skulle jeg være redd for?

 Stalo svarte ikke, og lot Kauras bli med ham hjem. 

 

Kjempens kone disket opp med hauger av kjøtt og fisk. 

Stalo åt slike mengder at Kauras aldri hadde sett noen spise engang halvparten så mye. Da Stalo endelig hadde spist seg mett, la han seg til å sove.

Kjempens kone sa at Kauras kunne legge seg i en seng som stod i rommet ved siden av. 

Samegutten gikk dit inn og lukket døra etter seg. Han forstod, at kjempen tenkte å drepe ham i løpet av natten, for å lure seg fra å betale noe tilbake.

Kauras tok en tykk bjerkestubbe og la den i senga. Så bredte han sengeklærne over. Selv krøp han under senga. 

Midt på natten kom kjempen inn i rommet med en øks. Han listet seg bort til senga og rettet et kraftig øksehugg mot bjerkestammen som lå der. Han var selvsagt sikker på at det var Kauras. 

 

Om morgenen stod Kauras opp og gikk inn til Stalo. Kjempen ble storøyd av forundring da han så ham.

Hvordan har du sovet i natt? spurte han

Å jo, riktig bra, svarte Kauras. Men dere har visst lopper i sengene, for jeg syntes det var noe som bet meg i natt.

Kjempen så oppgitt på kona si, og begynte deretter å fylle en stor sekk med sølvpenger til Kauras.

Du kan gjerne bære sekken ned til innsjøen for meg, sa Kauras. For jeg kjenner meg ikke riktig våken ennå. Og så får vi ta bort alteret og la samene flytte hit. 

Går du ikke med på det, så kommer jeg hit en gang til, og da går det nok verre med deg.

Stalo torde ikke si imot Kauras. Han lovet å flytte fra Storfjellet og aldri komme tilbake igjen. 

 

Og kjempen holdt ord. Ingen har siden hverken hørt eller sett ham i Storfjellet.

Kauras ble en rik og mektig mann, og var kjent over hele Lappland for sin kløkt og oppfinnsomhet, og for å ha bekjempet kjempen Stalo.

bottom of page