Stalo og Kauras
Et Samisk folkeeventyr
Stalo het en ond og fæl kjempe som bodde i Storfjellet, der snøen lå høyt og fonnene aldri smeltet.
Ingen våget å nærme seg boligen hans, eller å fiske i innsjøen nedenfor fjellet, uten å legge en reinsdyrstek eller en ost av reinmelk på alteret hans.
Hver høst og vår måtte samene ofre et reinsdyr på alteret. Hvis ikke, ville Stalo drepe reinene deres, eller sende ulver som jaget og skambet dem. Han hersket nemlig over alle rovdyrene i skogen.
Når kjempen var i dårlig humør, kunne en høre bulder og brak fra fjellet, som om han kastet kampesteiner. Da flyktet folk, for de tenkte at kjempen kunne komme ned og drepe - og spise dem.
Ved Storfjellet bodde en modig samegutt som het Kauras. Kauras bestemte seg for å vinne over den brysomme kjempen.
En dag gikk han ned til innsjøen for å fiske - uten å legge noe på Stalos alter. Da kom kjempen farende ned fra fjellet. Han var så stor at han kunne ha puttet Kauras i bukselomma, og i pannen hadde han bare ett øye, nesten like stort som Kauras' hode.
- Vekk med deg, forsvinn! brølte han.
Men Kauras satt der rolig og smilte.
- Ta det med ro, gamlefar. Jeg skal gå når jeg har fisket nok til en bør.
- Går du ikke med det samme, så slår jeg deg i hjel!
Kauras brast i en rungende latter.
- Slå meg i hjel, sa du? Nei, det klarer du ikke!
Stalo ble paff og spurte om Kauras ville ta ryggtak med ham.
- Nei, svarte Kauras, - jeg vil ikke klemme livet av deg. Men vi kan vel prøve krefter på en annen måte. La oss se hvem av oss som greier å stange hodet lengst inn i en gran.
Det gikk kjempen med på. Han tok løpefart og kjørte hodet mot en gran så konglene drysset ned over ham. Men noe hull ble det ikke.
- Er du så skrøpelig at du ikke klarer å stange barken av en gran, gamlefar? spurte Kauras
- En gang til! svarte kjempen. Han tok fart igjen og løp mot grana så hele treet ristet, som om en orkan rusket i det. Et stykke bark ble revet av, men kjempen slo seg til blods i hodet og falt bevisstløs til bakken.
Kauras skyndte seg til en annen gran. Han flådde av barken, gravde ut en grop i stammen og dekket hullet med bark. Så gikk han tilbake til Stalo.
Da kjempen endelig våknet, ville han ikke prøve mer.
- Du er bare en stakkar, sa Kauras. - Nei, slik skal det gjøres, Stalo - far!
Kauras tok løpefart og stanget hodet inn i den uthulte gran, så hele hodet forsvant inn.
- Nei, vent litt, sa Kauras. - Først må vi bli enige om seiersprisen. Den er det du som må betale, for du har tapt.
- Du kan få fiske fritt her, svarte Stalo.
- Så lite er jeg ikke fornøyd med, sa Kauras. - Nei, du må betale tilbake alle reinsdyr-stekene, og ostene du har tatt fra samene.
- Dem har jeg spist opp for lenge siden.
- Derfor må du betale for dem.
- Jeg har ingen penger på meg.
- Da blir jeg med deg hjem.
- Tør du det, da?
- Hvem skulle jeg være redd for?
Kjempen svarte ikke, og lot Kauras bli med hjem.
Kjempens kone disket opp med hauger av kjøtt og fisk. Stalo åt så mye at Kauras aldri hadde sett makan. Til slutt la kjempen seg for å sove.
Kona tilbød Kauras en seng i rommet ved siden av. Men Kauras skjønte at Stall planla å drepe ham om natten for å slippe å betale.
Derfor la han en tykk bjørrkestokk i senga, dekket den til med sengetøy - og krøp selv under senga.
Midt på natten listet kjempen inn i med en øks. Han slo et kraftig hugg i senga og traff stokken. Han var sikker på at han hadde drept Kauras.
Neste morgen kom Kauras inn til Stalo. Kjempen sperret opp øynene.
- Hvordan har du sovet i natt? spurte han
- Å jo, riktig bra, svarte Kauras. - Men dere har visst lopper i sengene, for jeg syntes det var noe som bet meg!
Kjempen ble blek, og begynte å fylle en stor sekk med sølvpenger til Kauras.
- Du kan gjerne bære sekken ned til innsjøen for meg, sa Kauras. - Jeg er ikke helt våken ennå. Og så får vi ta bort alteret og la samene flytte hit. Sier du imot, så kommer jeg tilbake - og da går det nok verre med deg.
Stalo turde ikke annet enn å adlyde. Han lovet å forlate Storfjellet og aldri komme tilbake.
Og slik ble det. Ingen har siden sett eller hørt om ham i kjempen Stalo.
Kauras ble en rik og mektig mann, kjent over hele Lappland for sin kløkt, sitt mot og for å ha bekjempet kjempen Stalo.
Budskap: Mot, kløkt og oppfinnsomhet kan vinne over selv den sterkeste fiende.