juleeventyr
Snømannen
H.C. Andersen
- Det skrubber og knaker i meg, så kaldt er det! sa snømannen.
- Men se på henne, sånn som hun gløder og glor!
Han mente solen, som var i ferd med å gå ned.
Snømannen var født under hurrarop fra guttene. Han hadde to store biter av takstein til øyne. Munnen var et stykke av en gammel rive, derfor hadde han tenner.
Solen gikk ned, og fullmånen steg opp - rund, stor, klar og vakker i den blå luften.
- Der har vi henne igjen fra en annen kant! sa snømannen. Han trodde det var solen som viste seg igjen.
- Jeg har vent henne av med å glo! Nå kan hun få henge der og lyse, så jeg kan se meg selv. Visste jeg bare hvordan man kunne flytte på seg! Kunne jeg det, ville jeg gå ned og skli på isen slik guttene gjør. Men løpe, det kan jeg ikke.
- Vekk, vekk! bjeffet den gamle lenkehunden. - Solen vil nok lære deg å løpe! Det så jeg med din forgjenger i fjor, og med hans forgjenger også. Vekk, vekk! Og vekk er de alle!
- Jeg forstår deg ikke, kamerat! sa snømannen. - Skal den der oppe lære meg å løpe?
Han mente månen.
- Du vet ingenting! sa lenkehunden, - Men du er jo også nylig satt opp! Den du ser der oppe, kalles månen. Den som gikk ned, var solen. Hun kommer igjen i morgen, og da lærer hun deg nok å renne ned i vollgraven.
- Jeg har en følelse av at du snakker om noe ubehagelig. Hun som glodde og gikk ned, hun du kaller solen. Hun er ikke min venn - det kjenner jeg på meg.
Og riktig nok kom det en forandring i været. En tykk, klam tåke la seg over det alt, og utpå morgenen begynte det å blåse. Vinden var isende kald, og frosten tok ordentlig tak.
Det var et syn å se da solen stod opp. Alle trær og busker var dekket av rimfrost, og da solen skinte på dem, glitret det hele som om det var drysset med diamantstøv.
- Det er enestående vakkert! sa en ung pike som kom ut i hagen sammen med en ung mann. De stanset rett ved snømannen og så på de glitrende trærne.
- Se på han karen der! sa den unge mannen og pekte på snømannen. - Han er fin!
Den unge piken lo, neide til snømannen og danset videre med sin venn over snøen.
- Hvem var de to? spurte snømannen lenkehunden. - Du er eldre på gården enn jeg, kjenner du dem?
- Det gjør jeg! sa lenkehunden. - Hun har klappet meg, og han har gitt meg et kjøttbein. Dem biter jeg ikke! De er kjærester.
- Er de like betydelige som du og jeg? spurte snømannen.
- De der hører til herskapet, svarte hunden. - Det er lite man vet når man er født i går! Det merker jeg på deg! Jeg har alder og kunnskap, jeg kjenner alle her på gården! Og jeg har levd et liv hvor jeg ikke stod her i kulde og lenke.
- Kulden er så deilig! Fortell, fortell! ba snømannen.
Lenkehunden bjeffet:
- Valp har jeg vært - liten og yndig, sa de. - Jeg lå i fløyelsstolen inne på gården, i fanget til det øverste herskap. Jeg ble kysset på snuten og vasket på potene med brodert lommetørkle.
- Jeg het - den deiligste. Men så ble jeg for stor for dem, og de ga meg til hushjelpen. Da kom jeg i kjelleren.
- Det var riktignok et dårligere sted enn ovenpå, men her var det mer behagelig. Jeg ble ikke klemt og slept rundt av barna, som ovenpå. Jeg hadde like god mat som før og min egen pute. Og så var det en kakkelovn - den deiligste i verden på den tiden av året! Jeg krøp helt inn under den slik at jeg ble borte. Åh, den kakkelovnen drømmer jeg ennå om.
- Ser en kakkelovn så deilig ut? spurte snømannen.
- Å ja! svarte hunden. - Den er det motsatte av deg! Kullsort, med lang hals med messingtromler. Den spiser brensel, så ilden står ut av munnen.
Man må holde seg helt inntil - der er den uendelig behagelig. Du kan se den gjennom vinduet der du står.
Snømannen tittet, og han så virkelig en sort, blankpolert gjenstand med messingtromler. ilden lyste ut nede. Snømannen ble underlig til mote. Han hadde en følelse han ikke kunne gjøre rede for.
- Hvorfor forlot du kakkelovnen? Hvordan kunne du forlate et sånt sted?
- Jeg måtte, sa hunden. - De kastet meg ut og satte meg i lenke.
Jeg hadde bitt den yngste i benet - men bare fordi han tok fra meg det benet jeg gnagde på.
Snømannen hørte ikke mer etter. Han så stadig inn i hushjelpens stue, ned på kakkelovnen.
- Det knaker så underlig i meg! Skal jeg aldri komme inn dit? Det er mitt høyeste ønske. Jeg må inn til henne, jeg må lene meg opp mot henne!
- Der kommer du aldri inn, sa hunden - Og om du kom dit, ville du være borte vekk!
- Jeg er så godt som vekk alt! sa snømannen,
Hele dagen sto han og stirret inn gjennom vinduet. I tussmørket ble stuen enda mer innbydende. Fra kakkelovnen lyste det så mildt, som bare en kakkelovnen kan. Det blusset rødt i snømannens hvite ansikt, og gløden steg helt opp fra brystet.
Natten var meget lang, men ikke for snømannen. Han stod i sine egne, deilige tanker, og han frøs så de knaket. Neste morgen var kjellervinduene frosset til, dekket av de vakreste isblomster. Men de skjulte kakkelovnen.
- Han hadde en forferdelig kakkelovnslengsel, sa lenkehunden. - Det er en fæl sykdom for en snømann. Jeg har også lidd av den same, men jeg kom meg over det. Vekk, vekk! - Nå få vi værskifte!
Og værskifte ble det.
Mildværet kom, og en morgen smeltet snømannen. Tilbake sto noe som lignet et kosteskaft. Guttene hadde bygget ham rundt det.
- Nå forstår jeg lengselen hans! sa lenkehunden. - Han hadde en kakkelovnskost i seg. Det var den som rørte ham. Men nå er det overstått. Vekk, vekk!
Og snart var også vinteren overstått. For når våren kommer - Da er det ingen som lenger tenker på snømannen!
Budskap: Ikke alt vi ønsker er godt for oss- og ingenting varer evig.