Snømannen
H.C. Andersen

Solen vil nok lære deg å løpe! Det så jeg med din forgjenger i fjor og med hans forgjenger med; vekk, vekk! Og vekk er de alle!

​

Jeg forstår deg ikke, kamerat! sa snømannen.

Skal den der oppe lære meg å løpe? Han mente månen. Ja, hun løp jo riktignok før da jeg så stivt på henne, nå lister hun seg fra en annen kant!

Du vet ingenting!" sa lenkehunden, men du er da også nylig satt opp! Den du ser der oppe, kalles månen. Den som gikk, var solen, hun kommer igjen i morgen, hun lærer deg nok å renne ned i vollgraven. Vi får snart forandring i været. Det kan jeg kjenne i det venstre bakbenet mitt. 

Jeg har en følelse av at du snakker om noe ubehagelig. Hun som glodde og gikk ned, hun du kaller solen. Hun er ikke min venn - det kjenner jeg på meg. 

Det kom virkelig en forandring i været. En tykk og klam tåke la seg over det hele, og da det led utpå morgenen begynte det å blåse. Vinden var så isende kald og frosten tok ordentlig tak.

Det var et syn å se da solen stod opp. Alle trær og busker stod med rimfrost; , Og da solen så skinte, glitret det hele, som om det var overpudret med diamantstøv.

Det er enestående vakkert! sa en ung pike som kom ut i hagen sammen med en ung mann. De stanset rett ved snømannen, og så på de glitrende trærne. 

Se på han karen der da, sa den unge mannen og pekte på snømannen. Han er fin!

Den unge piken lo og neide til snømannen - og så danset hun avsted med sin venn over snøen. 

Hvem var de to?" spurte snømannen lenkehunden. Du er eldre på gården enn jeg, kjenner du dem?

Det gjør jeg! sa lenkehunden. Hun har klappet meg, og han har gitt meg et kjøttbein; så dem biter jeg ikke! De er Kjærrrrr-restefolk! De skal nok flytte i hundehus og gnage ben sammen. 

Er de like betydelige som du og jeg? spurte snømannen.

De der hører til herskapet!

Det er riktignok ganske lite man vet når man er født i går! Det merker jeg på deg! Jeg har alder og kunnskap, jeg kjenner alle her på gården! Og jeg har levd en tid hvor jeg ikke stod her i kulde og lenke. 

Kulden er så deilig! Fortell, fortell!

​

Lenkehunden bjeffet: Valp har jeg vært - Liten og yndig, sa de. Da lå jeg i fløyelsstol der inne på gården, lå i fanget på det øverste herskap; ble kysset på snuten og vasket om potene med brodert lommetørkle.

Jeg het - den deiligste, men så ble jeg for stor for dem! Så de gav meg til hushjelpen; da kom jeg i kjelleretasjen!

Det var vel et dårligere sted enn ovenpå, men her var det mer behagelig; jeg ble ikke klemt og slept rundt av barn, som ovenpå. Jeg hadde like god mat som før. Jeg hadde min egen pute, og så var det en kakkelovn, den er på denne tid det deiligste i denne verden! Jeg krøp helt inn under den slik at jeg ble borte. Åh, den kakkelovnen drømmer jeg ennå om. 

Ser en kakkelovn så deilig ut? spurte snømannen. 

Å ja! Den er det motsatte av deg! Kullsort er den!

Har en lang hals med messingtromler og den spiser brensel så ilden står ut av munnen.

Man må holde seg på siden av den, tett opp til den - der er det uendelig behagelig!

Ja du kan se den gjennom vinduet der du står!

Snømannen tittet - og han så virkelig en sort, blankpolert gjenstand med messingtromler; ilden lyste ut nede. Snømannen ble ganske underlig til mote; han hadde en fornemmelse han selv ikke kunne gjøre rede for.

Hvorfor forlot du kakkelovnen? Hvordan kunne du forlate et sånt sted?

Det var jeg nok nødt til! De kastet meg ut og satte meg her i lenke.

Jeg hadde bitt den yngste i benet, men bare fordi han tok fra meg det benet jeg gnagde på. Og ben for ben, tenkte jeg! Men det tok de ille opp, og fra den tid har jeg stått i lenke og siden har jeg mistet min klare røst. 

Snømannen hørte ikke mer etter; han så stadig inn i hushjelpens kjelleretasje, ned i hennes stue hvor kakkelovnen stod.

Det knaker så underlig i meg! Skal jeg aldri komme inn dit? Det er mitt høyeste ønske - mitt eneste ønske, og det ville være urettferdig om det ikke ble oppfylt. Jeg simpelthen må inn der, jeg må lene meg opp til henne!

Der kommer du aldri inn! Og kom du til kakkelovnen, så var du borte vekk!

Jeg er så godt som vekk alt! sa snømannen, 

Hele dagen sto snømannen og så inn av vinduet. I tussmørket ble stuen enda mer innbydende; fra kakkelovnen lyste det så mildt, som kun kakkelovnen kan lyse når det er noe i den.  Det blusset ordentlig rødt i snømannens hvite ansikt og det lyste rødt - like opp av brystet.

Natten var meget lang, men ikke for snømannen, han stod i sine egne, deilige tanker, og de frøs så de knaket. I morgenstunden var kjellervinduene frosset til, de bar de deiligste isblomster noen snømann kunne forlange, men de skjulte kakkelovnen.

Det knakte, det knaste, det var et slikt frostvær som måtte glede en snømann, men han var ikke fornøyd. Han hadde en forferdelig kakkelovnslengsel.

Det er en fæl sykdom for en snømann! sa lenkehunden. Jeg har også lidd av den syke, men jeg har overstått den! Vekk - vekk! - Nå få vi værskifte!

Og værskifte ble det.

Mildværet tok til og en morgen smeltet snømannen.

Noe som lignet et kosteskaft stakk i været der han hadde stått. Det var guttene som hadde bygget ham opp rundt det. 

Nå kan jeg forstå lengselen hans! sa lenkehunden. Snømannen har hatt en kakkelovnskost i livet! Det er den som har rørt seg i han, men - nå er det overstått; vekk - vekk!

Og snart var også vinteren overstått.

For når våren kommer - Da tenker ingen lenger på snømannen!