Rødhette Og Ulven

Et eventyr etter Brødrene Grimm

​Rødhette bodde langt inne i skogen, og rett som det var, møtte hun ulven. Men siden hun ikke visste hvor farlig han var, ble hun ikke redd.

​

- God dag, Rødhette, sa ulven.

- God dag, ulv, sa Rødhette.

- Hvor skal du så tidlig?

- Til bestemor.

- Og hva har du i kurven?

- Kake og saft. Det vil gjøre henne godt, så svak som hun er.

- Hm! Hvor ligger bestemors hus, Rødhette?

- Et stykke videre inn i skogen, under de store eiketrærne.

​

Ulven tenkte: Det der er jammen en lekkerbisk. Hun smaker nok bedre enn den gamle. Men er jeg lur nok, får jeg dem begge to.

 

Han gikk ved siden av Rødhette, en liten stund:

- Rødhette, se de vakre blomstene som vokser omkring deg. Du går jo bare rett fram, som om du var på vei til skolen, enda så deilig det er her i skogen.

Rødhette så seg rundt, og oppdaget hvordan solstrålene danset mellom trærne. Hun kikket på alle blomstene, og tenkte:

- Ja, jeg vil plukke en bukett til bestemor.

​

Hun løp vekk fra stien og inn mellom trærne for å finne de peneste blomstene. Men hver gang hun plukket en, syntes hun at den som sto bortenfor var enda penere, og så sprang hun bort til den, og på denne måten kom hun stadig dypere inn i skogen.

 

Ulven gikk strake veien til bestemors hus og banket på døren.

- Hvem er det? spurte bestemor

- Eh! Rødhette, svarte ulven. Jeg har med meg kaker og solbærsaft. 

- Bare trykk ned klinken, sa bestemor, - jeg er for svak til å stå opp.

​

Ulven trykket ned klinken og døren gikk opp.

Uten et ord listet han seg bort til sengen og slukte hele bestemoren. Så tok han på seg klærne hennes, satte nattluen på hodet, la seg i sengen og trakk forhenget for.

 

Da Rødhette hadde plukket et stor blomsterbukett, kom hun til å tenke på bestemor, så hun gikk tilbake til stien og fortsatte på veien til huset hennes.

​

Rødhette ble forbauset da døren sto åpen. 

- God morgen! ropte hun, men ingen svarte. Hun gikk bort til sengen og dro forhenget til siden. Bestemor lå der med nattluen langt nedover ansiktet og så merkverdig ut.

​

- Så store ører du har, bestemor! 

- Det er fordi jeg skal kunne høre deg bedre, svarte ulven.

- Så store øyne du har, bestemor!

- Det er fordi jeg skal kunne se deg bedre.

- Så store hender du har, bestemor!

- Det er for at jeg skal kunne klemme deg bedre.

- Men bestemor - så stor munn du har!

- Det er for at jeg skal kunne ete deg bedre! svarte ulven, og ikke før hadde han sagt det, så hoppet han ut av sengen og slukte stakkars Rødhette i et eneste jafs.

​

Stappmett la han seg under dynen igjen. Da kom en jeger forbi. Han tenkte:

Det var da voldsomt som den gamle kona snorker. Best å se om det er noe i veien.

​

Han gikk inn i huset, og da han fikk øye på ulven i sengen, sa han:

- Jasså, der ligger du, din slyngel. Deg har jeg vært ute etter lenge.

​

Han løftet børsa til kinnet, men kom til å tenke på at ulven kanskje hadde spist bestemor, og at hun fortsatt kunne reddes. Jegeren tok fram en kniv og skar opp magen på den sovende ulven. Etter et par kutt så han en rød hette, og like etter hoppet Rødhette ut og ropte:

- Å hjelpe meg så redd jeg ble! Jammen var det mørkt i magen på ulven!

​

Så var turen kommet til gamle bestemor. Hun var levende, hun også, men det var så vidt hun orket å puste.

 

Rødhette hentet noen store steiner som de stappet inn i ulvemagen. Da ulven våknet og ville løpe sin vei, sank han sammen fordi han var blitt så tung - og døde.

​

Jegeren tok pelsen med seg. Bestemor spiste kake, og Rødhette tenkte:

Aldri i livet om jeg skal løpe vekk fra stien og inn mellom trærne, når mamma har sagt at jeg ikke får lov.

​