Rumleskaft
Brødrene Grimm
Det var en gang en fattig møller som hadde en vakker og snill datter. En dag, mens kongen var ute og jaktet i skogen nær landsbyen, kom mølleren i snakk med ham.
For å gjøre seg viktigere enn han egentlig var, skrøt mølleren og sa:
– Min datter kan spinne halm til gull!
– Det er en herlig kunst, sa kongen, som var veldig glad i penger. – Ta henne med til slottet i morgen, så får jeg se hva hun duger til.
Neste dag ble møllerens datter presentert for kongen. Han viste henne et rom fullt av halm, ga henne en rokk og sa:
– Nå kan du spinne, og er ikke all halmen blitt til gull innen daggry, er det ute med deg.
Den stakkars jenta protesterte forgjeves.
Døren ble låst, og hun var overlatt til seg selv. Hun satte seg ned og gråt, for hun visste at hun aldri kunne gjøre halm om til gull.
Plutselig åpnet døren seg, og en underlig liten mann kom inn i rommet.
– God dag, lille frøken. Hva gråter du for?
– Jeg må spinne all halmen om til gull innen daggry, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det.
– Hva får jeg hvis jeg gjør det for deg? spurte han.
– Halskjedet mitt, svarte jenta.
Den lille mannen tok kjedet og satte seg ned ved rokken. Virr, virr! sa rokken.
Han plystret og sang, og vips - så var teinen full – all halmen var blitt til gull.
Kongen ble storfornøyd. Men, grådig som han var, førte han henne til et rom med enda mer halm og sa at hun måtte spinne alt til gull innen neste morgen, hvis hun hadde livet kjært.
Igjen satte møllerens datter seg ned og gråt sine modige tårer. Men som kvelden før gikk døren opp, og inn kom den underlige lille mannen.
– Hva får jeg hvis jeg gjør det for deg?
– Ringen min, svarte jenta.
Den lille mannen tok ringen og satte seg ved rokken. Virr, virr! sa rokken. Han plystret og sang, og vips - så var teinen full. All halmen var blitt til gull.
Tredje gangen fylte kongen det største rommet av alle med halm.
– Alt dette må spinnes til gull i løpet av natten. Klarer du det, skal du bli min dronning.
Så snart jenta var alene, kom den lille mannen inn igjen og spurte:
– Hva får jeg hvis jeg spinner for deg en tredje gang?
– Jeg har ikke mer å gi, svarte hun.
– Så lov å gi meg det første barnet du får når du blir dronning, sa han.
Jenta nølte, men tenkte: Hvis jeg ikke lover det, overlever jeg kanskje ikke. Så hun sa ja.
Dermed satte den lille mannen seg ned ved rokken, plystret og sang, og vips - så var teinen full. All halmen var blitt til gull.
Neste morgen ble kongen overveldet av gullet. Straks giftet han seg med møllerens datter, og hun ble dronning.
Da dronningen fikk sitt første barn, var hun fra seg av lykke. Hun hadde helt glemt den lille mannen og løftet hun hadde gitt ham. Men en dag sto han plutselig foran henne.
– Nå vil jeg ha det du lovet meg, sa han.
Dronningen ble vettskremt og ba ham om å ombestemme seg. Hun tilbød ham alt hun eide, men han ristet på hodet.
– Vel, sa han, jeg skal gi deg en sjanse. Du får tre dager på å gjette hva jeg heter. Klarer du det, får du beholde barnet ditt.
Dronningen sendte bud over hele landet for å samle alle slags rare og vanlige navn.
Første dag prøvde hun alt fra Kasper til Baltazar, fra Petter og Pål.
– Nei, det heter jeg ikke, sa den lille mannen igjen og igjen.
Neste dag prøvde hun enda flere navn - som Tørrpinne og Snørrestøvel. Men det hjalp ikke.
Den tredje dagen kom tjeneren hennes tilbake og fortalte:
– Jeg har reist i to dager uten å høre noen nye navn. Men i går, da jeg var i skogen, så jeg en liten hytte. Utenfor hytta brant det et bål, og rundt bålet danset og sang en underlig liten mann:
«I dag jeg brygger, i morgen jeg elter og knar,
i overimorgen jeg det kongelige barnet har.
Heldigvis har ingen hatt kraft til å finne ut at navnet mitt er Rumleskaft.»
Da den lille mannen kom tilbake samme kveld, prøvde dronningen først med noen vanlige navn.
– Heter du Knut?
– Nei.
– Heter du Hans?
– Nei.
Så smilte hun og sa:
– Da heter du kanskje … Rumleskaft?
Den lille mannen ble helt rød i ansiktet.
– Hvordan kunne du vite det?! ropte han. Så trampet han i gulvet og forsvant – puff! – ut av slottet. Og ingen så ham igjen.
Dronningen pustet lettet ut, og barnet fikk bli hos henne – akkurat der det hørte hjemme.
Budskapet: Det kan gå galt hvis man skryter for mye, men man kan klare seg hvis man er smart og ikke gir opp.