juleeventyr
Piken Med Svovelstikkene
H.C Andersen
Det var grusomt kaldt. snøen falt tett, og det begynte å mørkne. I kulden og mørket gikk en fattig pike barføtt gjennom gatene.
I et gammelt forkle hadde hun mange svovelstikker, og i hånden bar hun en bunt.
Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen, og Ingen hadde gitt henne en eneste liten mynt. Sulten og forfrossen vandret hun av sted, stakkars liten.
Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så vakkert i nakken. Men slikt tenkte hun ikke på.
Fra alle vinduene skinte det lys, og ut i gatene spredte det seg en deilig lukt av gåsestek - for det var nyttårsaften. Ja, dét tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus satte hun seg ned og krøket seg sammen. De små beina trakk hun oppunder seg, men hun frøs mer og mer. Hjem turte hun ikke gå. Hun hadde ikke solgt en eneste svovelstikke, og faren kom til å slå henne.
Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppe under taket, der vinden blåste tvers gjennom de tynne veggene.
De små hendene hennes var helt stive av kulde. Åh, så godt en liten svovelstikke ville gjøre!
Til slutt våget hun å dra en ut av bunten og stryke den mot veggen. Ritsj! - som den futtet og brant! Flammen var varm og klar, som et lite lys. Hun holdt hendene tett omkring den.
Det var et underlig skinn. Hun syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt!
Den lille piken strakte føttene fram for å varme dem - men da sloknet flammen. Ovnen forsvant, og hun satt igjen med en stump av den utbrente svovelstikken.
Hun tente en ny. Den lyste opp, og muren foran henne ble gjennomsiktig som et slør. Hun så inn i en stue hvor bordet sto dekket med hvit duk og fint porselen.
På fatet lå en gås, dampende og deilig, fylt med epler og svisker. Det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet, med kniv og gaffel i ryggen, og vralte bort mot henne!
Men da sloknet svovelstikken, og bare murveggen sto der igjen.
Hun tente en tredje, Og nå så hun det vakreste juletre. Det var enda større og mer praktfullt enn det hun hadde sett hos kjøpmannen julekvelden før.
Tusen lys brant på grenene, og fargerike bilder hang ned fra treet. Hun strakte hendene opp mot det - men da sloknet flammen.
Alle lysene steg høyere og høyere, og til slutt så hun at de var klare stjernene på himmelen.
En av dem falt og laget en ildstripe over himmelen. - Nå dør et menneske, sa den lille piken. For gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, stiger en sjel opp til Gud. Hun tenkte på sin egen mormor - den eneste som hadde vært god mot henne.
Hun tente en ny svovelstikke. I lyset sto mormor, klar og mild, strålende vakker.
- Mormor! ropte den lille piken. - Åh, la meg få være med deg! jeg vet at du blir borte når svovelstikken brenner ut - borte, akkurat som kakkelovnen, gåsesteken og juletreet!
Hun tente raskt alle svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville så gjerne holde på mormoren. Svovelstikkene flammet opp sterkere enn dagslyset.
Aldri hadde mormor sett så vakker ut. Hun løftet den lille piken opp i armene sine, og sammen fløy de bort i lys og glede, høyt, høyt - dit hvor det ikke fantes kulde, sult eller redsel. De var hos Gud.
Men i kroken ved huset satt den lille piken død da morgenen kom. Hun hadde frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året.
Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen, med en bunt nesten oppbrente svovelstikker i hånden.
- Hun har vel villet varme seg, sa folk.
Men ingen visste om alt det vakre hun hadde sett, eller at hun hadde gått sammen med mormoren sin inn i nyttårsgleden - inn i lyset.
Budskap: Vi må ta vare på dem som har det vanskelig, så ingen lider og er alene.