Fortellingen Om Petter Kanin
Det var en gang fire små kaniner. De het Flopsi, Mopsi, Bomulldott og Petter.
De bodde sammen med moren sin på en sandbanke under røttene til et veldig stort furutre.
- Nå, mine kjære, sa gamle Fru Kanin en morgen.
- Dere kan gå ut på jordene og ned på landeveien, men ikke gå inn i Herr McGregors hage. Der hadde deres far en ulykke, og Fru McGregor laget pai av ham. Løp nå av gårde - og ikke finn på noen narrestreker. Jeg må ut en tur.
Så tok Fru Kanin en kurv og paraplyen sin, og gikk gjennom skogen til bakeren. Hun kjøpte et stykke grovt brød og fem rosinboller.
Flopsi, Mopsi og Bomulldott, som var snille små kaniner, gikk ned til landeveien og samlet bjørnebær. Men Petter, som var svært uskikkelig, løp rett til Herr McGregors hage og klemte seg gjennom porten!
Først spiste han litt kål og noen franske bønner, deretter spiste han noen reddiker.
Men da han ble kvalm, gikk han for å lete etter persille.
Rundt hjørnet ved agurkbedet møtte han selveste Herr McGregor, som lå på kne og plantet nykål. Da han så Petter, spratt han opp, grep en rake og ropte:
- Stopp tyven!
Petter var livredd. Han hadde glemt veien tilbake til porten. Petter løp på fire bein, og jeg tror han hadde sluppet unna - hadde det ikke vært for at han løp rett inn i et stikkelsbærnett. Knappene på jakken hans hektet seg fast. Det var en blå jakke med bronseknapper, ganske ny.
Petter trodde alt håp var ute og felte store tårer. Noen vennlige spurver hørte ham gråte og ropte:
- Ikke gi opp Petter
Herr McGregor nærmet seg med en stor sil for å fange ham. Men Petter vrikket seg løs, lot jakken bli igjen og løp av gårde.
Han løp inn i redskapsboden og hoppet oppi en vannkanne. Den ville vært et godt gjemmested - om den ikke hadde vært full av vann!
Herr McGregor var sikker på at Petter gjemte seg i boden. Han løftet blomsterpotter én etter én for å se under dem.
Plutselig måtte Petter nyse:
- Atsjo!
Herr McGregor var fór etter ham. Han forsøkte å trampe på Petter - som hoppet ut av et vindu og ødela tre potteplanter. Herr McGregor kunne ikke komme gjennom vinduet og ga opp jakten.
Petter satte seg ned for å hvile. Han var andpusten, gjennomvåt og ristet av frykt. Han ante ikke hvilken vei han skulle gå.
En gammel mus løp forbi med erter og bønner til familien sin. Petter spurte om veien til porten, men hun hadde en stor ert i munnen og kunne ikke svare. Hun bare ristet på hodet, og Petter begynte å gråte.
Så prøvde å finne veien selv og kom til en dam der Herr McGregor fylte sine vannkannene sine. En hvit katt satt og stirret på gullfiskene. Hun vrikket med tuppen av halen som om den var levende. Petter tenkte det var best å liste seg forbi. Han hadde hørt nok om katters oppførsel fra sin fetter.
Til slutt gikk han tilbake mot redskapsboden. Da hørte han lyden av en rake: skratsj, skratsj. Petter gjemte seg under buskene. Men da ingenting skjedde, krøp han opp i en trillebår.
Der, rett foran ham, sto Herr McGregor som raket løk - og rett bak ham var porten.
Petter listet seg ned fra trillebåren og løp alt han kunne langs gangveien bak solbærbuskene. Han presset seg under porten og var endelig trygg ute i skogen. Han stanset ikke før han var hjemme ved det store furutreet.
Petter var så sliten at han sank ned på den fine myke sanden i kaninhullet og lukket øynene. Moren hans var opptatt med å lage mat. Hun la merke til at han hadde mistet klærne sine igjen. Dette var den andre lille jakken han hadde ødelagt på to uker!
Den kvelden var Petter dårlig. Moren la han i sengen, brettet dynen godt rundt han og laget kamillete. Han fikk en spiseskje av den.
- Dine narrestreker har gjort deg syk og svak Petter, men teen vil gjøre deg godt, sa hun.
Flopsi, Mopsi og Bomulldott spiste derimot brød, melk og bjørnebær til kveldsmat.
Budskap: Den som ikke hører på gode råd, kan fort havne i trøbbel.