Den grep fatt i spann og pensel og fór avsted gjennom skogen, helt til den kom tilbake til treet der leoparden fortsatt satt og telte.

Apen gjemte malingen i det høye gresset, klatret opp i treet, og satte seg på en gren for å vente. 

Leoparden telte, og telte, og telte og telte. Men tilslutt sa den:

- De er der alle sammen! Det er bra. Nå kan jeg sove!

Litt etter snorket den så det ristet i treet. Da snek apen seg bort til spannet med i gulmalingen. 

Etterpå listet den seg på tå bort til leoparden og studerte de svarte flekkene nøye, helt til den fant ut hvilken som var størst. Så dyppet han penselen i spannet og malte over den store flekken, helt til det ikke gikk an å se den lenger. 

Apen gjemte malingen i gresset, klatret opp i treet igjen. Der satte han seg på en gren og ventet på at leoparden skulle våkne. 

 

Den ventet, og ventet, og ventet, og så våknet leoparden. 

Tre ganger gjespet den før den begynte å telle flekkene sine.

- 1, 2, 3, sa den, og telte, og telte helt til den kom til 97. Men da skrek den. 97? bare 97? Jeg skal jo ha 98! Jeg har mistet en flekk. Åh hva skal jeg gjøre? Jeg har mistet en flekk! 

 

Apen i treet lo så den holdt på å bli kvalt. 

- Hvor er det blitt av flekken min? ropte leoparden. Hvor er den? Hvor er flekken min?

Plutselig kom den på noe.

- Åh, kanskje jeg sitter på den? 

Leoparden reiste seg opp, og begynte å lete i gresset. Men flekken var, og ble borte. 

 

Apen i treet lo så den fikk vondt i magen. Da begynte leoparden å løpe gjennom hele skogen, mens den ropte:

- Hvor er flekken min? Jeg må finne igjen flekken min. 

Og jo mer den ropte, jo flere dyr kom det som ville hjelpe den med å lete.

Pinnsvinet lette, og elefanten lette, og løven lette, og slangen lette. Men ingen klarte å finne igjen flekken, enda de lette både oppe i trærne og nede på bakken. 

 

Plutselig hørtes et tordenskrall, og tunge regndråper falt ned fra himmelen. Pinnsvinet, elefanten, løven og slangen søkte ly for uværet. Men leoparden fortsatte å lete. 

 

Da skuren var over, og solen tittet frem igjen var den meget sliten, og meget våt. Den satte seg ned for å hvile, mens pelsen tørket i solskinnet. Men så ble den grepet av en fryktelig mistanke.

- Tenk om jeg har mistet enda en flekk? 1,2,3... og den fortsatte og telle, helt til den kom til 98. 98? Den er kommet tilbake, ropte leoparden begeistret. Flekken min er kommet tilbake! Hvordan har det skjedd? Først blir den borte, og så kommer den tilbake, helt av seg selv!

 

Apen i treet lo så den nesten datt ned på bakken. Men den fortalte ingenting om malingen som hadde dekket flekken, eller om regnet som fikk den til å komme frem igjen. Den bare lo, og lo, og lo, og leoparden fortsatte å undre seg.

Merkelig! Kolossalt merkelig!

Og da lo apen slik at den virkelig datt ned fra treet. Men ikke ned i det høye gresset. 

Den datt rett ned i spannet med den gule malingen, og det hadde den godt av!