- Ta det med ro, jeg er ikke farlig, sa løven. Jeg bor på den andre siden av skogen, og der er det så ensomt og øde. Kan jeg ikke bli her hos dere? Vi kan være venner og passe på hverandre.

​

Oksene syntes det var en god idé å ha en løve som venn. En som kunne beskytte dem mot de farlige dyrene der ute.

 

En dag var den hvite oksen ute på beite, mens de andre tok seg en middagslur. Da gikk løven bort til de to oksene og hvisket:

- Vet dere hva? Den hvite oksen er så lys at han skinner om kvelden. De farlige dyrene der ute vil lett legge merke til ham og komme hit og spise oss alle sammen. La oss jage den hvite oksen vekk.

Løven har rett, tenkte oksene og jaget han vekk.

​

Kort tid etter fant løven den hvite oksen helt alene. Han fanget den og spiste den opp. Og så dro han tilbake til de andre oksene og latet som ingenting.

 

Etter en stund gikk løven til den brune oksen og hvisket:

- Den sorte oksen er så mørk at han synes for godt i dagslyset. Alle de farlige dyrene der ute kommer til å legge merke til ham. Og så kommer de hit og spiser oss opp alle sammen. La oss jage ham bort.

Dette gikk den brune oksen med på.

 

Det tok ikke lang tid før løven fant den sorte oksen alene, fanget ham og spiste ham. Så dro han tilbake og latet som ingenting.

 

Nå var den brune oksen alene igjen med løven. Det var hans tur til å bli spist opp. 

Oksen sloss tilbake alt han kunne, men uten sine venner var han ikke sterk nok til å sloss mot løven. Løven tok frem de skarpe klørne og tennene sine og bet oksen i hjel. 

 

I det den brune oksen tok sitt aller siste åndedrag, sa han:

- Det er ikke i dag jeg døde, men den dagen jeg jagde bort vennen min.