Det gikk mange stier gjennom skogen. Nå valgte Oseo en sti han aldri hadde fulgt før. Han vandret nedover stien og plystret for seg selv, mens han lurte på hvor stien førte hen.

Plutselig hørte han en høy, skingrende lyd, et skrik. 

Han stoppet, lyttet og så seg omkring. Men det var bare den magiske "hoola"-fuglen som fløy sin vei over tretoppene, så han vandret videre.

 

Stien ble trangere og trangere. Oseo følte seg ikke så trygg lenger. Han kjente at han ble litt redd. Han slo gress og kvister til side, hush, hush, og kom seg fram. 

Han tok lange steg over trestokkene som lå på stien og råtnet, han klatret over store steiner og hoppet over groper fulle av vann. Og da stien ble borte under det store ormegresset, måtte han ta frem lommekniven sin og kutte seg vei, kisj-kasj.

 

Endelig kom han fram til en slette i skogen, og satte seg ned under et digert tre for å hvile.

Da oppdaget han en liten fugl som lå på bakken ved foten av treet. 

Den må ha falt ut av reiret sitt, tenkte Oseo. Han løftet den forsiktig opp og strakte seg så langt han kunne. Han sto på tå og strakte seg, og på den måten greide han å legge fuglen tilbake i reiret.

 

Akkurat da han skulle til å gå videre, tittet fuglemoren ned fra reiret og sa: 

Ikke gå, Oseo, jeg har en overraskelse til deg. Du har vært så snill.

Oseo rakte opp hånden. Han var nysgjerrig på hva han skulle få, men han ble litt skuffet da han så at fuglemor bare la en liten tørket bønne i hånden hans. Men fuglemor sa:

Ta godt vare på den, for den er magisk.

Oseo puttet bønnen ned i en av de hemmelige lommene sine og vandret videre. 

 

Han fulgte stien, og han måtte hoppe over noen dype grøfter. Plutselig hørte han en merkelig raslende lyd, og stoppet. Han lyttet og så seg omkring, men det var bare en klapperslange, som gled videre inn under bladene og kvistene på bakken. Den plaget ikke Oseo. 

 

Han vandret videre og kom til elvebredden. Der ble han stående og lure på hvordan han skulle komme seg over elven. Da oppdaget han et ekorn som satt og gråt like ved elvebredden. 

Hva er det som er så leit, spurte Oseo.

Jeg vil så gjerne over elven, men jeg kan ikke svømme, sa ekornet.

Da sa Oseo: Men jeg kan ta deg med over elven. Du kan sitte på hodet mitt. 

Han løftet ekornet forsiktig og satte det opp på hodet sitt. Så begynte han å vasse ut i vannet.

Det var veldig kaldt. Vannet steg oppover bena hans. Først over føttene, så opp over leggen, helt opp til knærne og så opp til magen. Til slutt kunne han ikke kjenne bunnen under føttene. Han måtte svømme, og det klarte han. 

 

Han kom over til den andre siden av elven, og der vasset han i land. Så løftet Oseo ekornet forsiktig ned fra hodet og satte det ned på bakken. Så vred han vannet ut av klærne sine og hoppet opp og ned for å bli varm igjen. Ekornet forsvant, men det kom fort tilbake.

Du har vært så god mot meg. Nå vil jeg gi deg en gave.

Oseo strakte ut hånden, og ekornet gav han en eikenøtt. Da ble Oseo skuffet, men ekornet sa: 

Det er en magisk nøtt. Du skal ta godt vare på den og ha den med deg. En dag vil den kanskje hjelpe deg. 

Oseo sa farvel, og klatret opp fra elvebredden, over et gjerde, og ut på en stor slette.

 

Han sprang omkring på gresset og var så glad og lett på føttene. Da hørte han en lyd, som en tung pust: Hhhaaa, hhhaaa. 

Oseo stoppet, lyttet og så seg omkring, og der kom en diger kjempe rett mot ham.

Hhhhaahhhh! peste kjempen.

Oseo la på sprang, men kjempen kom nærmere og nærmere.

Nå skal jeg ete deg, brølte kjempen. Jeg skal ha deg til middag i kveld!

Så kastet han et garn over Oseo og fanget ham. Oseo strevde for å komme seg løs, men kjempen trakk garnet tettere og tettere rundt ham. Oseo slet så godt han kunne, men garnet satt så tett rundt ham, og til slutt kunne han ikke røre seg. Stakkars tapre Oseo.

Kjempen bøyde seg mot fangen sin og sa: 

Jeg skal bare hente en gryte. Så trampet den av sted. 

 

Oseo satt fast i nettet og tenkte på, at han aldri fikk se landsbyen sin igjen. Det var en trist tanke, så han begynte å gråte. Men så husket han presangen fra fuglen! Han strevde med å få hånden sin fri fra nettet, så han kunne få bønnen ut av den hemmelige lommen. Til slutt greide han det! Han la bønnen på tungen, lukket øynene og ønsket veldig, veldig sterkt.

 

Da hendte det noe. Han ble mindre og mindre! Han ble så liten at han kunne klatre ut av et hull i nettet! Oseo sprang alt han orket mot elven! Han hørte at kjempen kom trampende etter ham. Gresset, var som en stor skog omkring ham, og han skar seg på bena mens han banet seg en vei gjennom det. De små steinene på bakken, var nå digre blokker som han måtte klatre over. Men han kom seg frem til gjerdet, la seg på

magen og ålte seg under, og rullet i vei ned til elven. 

 

Der stod han, og visste at nå var han altfor liten til å komme over. Kjempen kom nærmere og nærmere. Hva skulle han gjøre?

Å, ja! Nøtten! Han fikk den ut av den hemmelige lommen, la den på tungen og ønsket veldig, veldig hardt!

Og sikkert og visst. Han vokste! Han ble større og større. Helt til han var like stor som før. 

Da kastet han seg ut i vannet og svømte det forteste han kunne, helt fram til den andre siden. Han tok seg ikke tid til å tørke seg, men sprang i vei langs stien. 

 

Oseo kom til sletten, og skyndte seg over den, så kom han til det vanskelige stedet der han måtte kjempe seg gjennom de råtne grenene, bladene og kvistene som lå i veien for ham. Alt mulig lå der og stengte for ham, men han ga ikke opp. Og til slutt var han fri og kunne løpe langs stien helt fram til leiren. 

 

Da han kom til gjerdet, klatret han over og sprang bort til teltet, og så var han inne!

Ah, sukket Oseo. Nå var han lettet. 

Han tok av seg indianerjakken og mokasinene, og så satte han seg på gulvet med bena i kryss. Så fant han fram trebiten og kniven sin og begynte å spikke, mens han tenkte på alt han hadde opplevd. 

 

Og hvis noen kom forbi teltet hans, ville de nok aldri tenkt at noe hadde hendt ham.