Historien om
Indianergutten Oseo
Oseo var en indianergutt som bodde i en landsby ved kanten av en stor skog. Han bodde i et telt som kalles en wigwam. Oseo var nysgjerrig og kvikk, og han elsket å dra på oppdagelser.
En dag satt han i teltet sitt og spikket på et stykke tre. Han kjedet seg.
Jeg må finne på noe... noe spennende, tenkte han. Da fikk han en idé: han ville ut i skogen og finne en ny sti.
Oseo spratt opp, tok på seg jakken med de hemmelige lommene, og listet seg ut av teltet. Han klatret over gjerdet og snek seg inn i skogen.
Oseo hadde lært en viktig regel: Hver gang han hørte en lyd, måtte han stoppe, se seg omkring og lytte. Det var viktig, for en lyd kunne bety fare.
Det gikk mange stier gjennom skogen. Denne dagen valgte Oseo en sti han aldri hadde fulgt før. Han vandret nedover stien og plystret for seg selv, mens han lurte på hvor den ville føre.
Plutselig hørte han en høy, skingrende lyd - et skrik.
Han stoppet, lyttet og så seg omkring. Men det var bare den magiske hoola - fuglen som fløy sin vei over tretoppene. Oseo pustet lettet ut og vandret videre.
Stien ble trangere og trangere. Oseo begynte å kjenne seg utrygg. Han slo gress og kvister til side - hush, hush - for å komme fram. Han tok lange steg over råtne trestammer, klatret over store steiner og hoppet over groper fulle av vann. Da stien til slutt forsvant under tett ormegresset, måtte han ta fram lommekniven og kutte seg vei - kisj-kasj.
Endelig kom han fram til en lysning i skogen. Han satte seg under et digert tre for å hvile.
Da oppdaget han en liten fugl som lå på bakken ved foten av treet.
Den må ha falt ut av reiret sitt, tenkte Oseo. Han løftet den forsiktig opp, strakte seg på tå og greide akkurat å legge den tilbake i reiret.
Akkurat da tittet fuglemoren ned og sa:
- Ikke gå, Oseo. Jeg har en overraskelse til deg. Du har vært så snill.
Hun la en liten, tørket bønne i hånden hans. Oslo ble litt skuffet - bare en bønne? Men fuglemor sa:
- Ta godt vare på den. Den er magisk.
Oseo puttet bønnen i en av de hemmelige lommene og vandret videre.
Han fulgte stien et godt stykke, hoppet over dype grøfter og lyttet nøye til alle lyder. Plutselig hørte han en merkelig rasling. Han fikk øye på en klapperslange som gled inn under bladene og kvistene på bakken. Den brydde seg ikke om Oseo, så han vandret videre.
Til slutt kom han til en bred elv. Han ble stående og lure på hvordan han skulle komme seg over. Da så han et ekorn som satt og gråt ved bredden.
- Hvorfor er du så lei deg? spurte Oseo.
- Jeg vil så gjerne over elven, men jeg kan ikke svømme, pep ekornet.
- Da skal jeg hjelpe deg, sa Oseo. - Du kan sitte på hodet mitt.
Han løftet ekornet forsiktig opp satte det på hodet sitt. Så vasset han ut i vannet.
Vannet steg opp over føttene, så leggen, knærne og magen. Til slutt kunne han ikke kjenne bunnen lenger. Han måtte svømme - og han klarte det!
Snart var de over på den andre side. Oseo løftet ekornet ned på bakken.
Ekornet pilte bort, men det kom fort tilbake.
- Du har vært så god mot meg. Nå vil jeg gi deg en gave.
Ekornet la en eikenøtt i hånden hans. Oseo ble litt skuffet igjen - bare en nøtt?
Men ekornet sa:
- Denne er en magisk. Ta godt vare på den. En dag kan den redde deg.
Oseo takket og vandret videre.
Snart kom han ut på en stor slette. Han sprang omkring på gresset og kjente seg lett til sinns. Da hørte han en tung pust: Hhhaaa, hhhaaa.
Oseo snudde seg - og der kom en diger kjempe rett mot ham!
- Nå skal jeg spise deg! brølte kjempen. - Jeg skal ha deg til middag i kveld!
Kjempen kastet et garn over Oseo og fanget ham. Garnet strammet seg rundt kroppen, og til slutt kunne han ikke røre seg.
- Jeg skal bare hente en gryte, lo kjempen og trampet av gårde.
stakkars Oseo satt fast i garnet. Han tenkte på at han kanskje aldri fikk se landsbyen sin igjen. Men så husket han presangen fra fuglen!
Han strevde til han fikk hånden løs og tok opp bønnen fra lommen. Han la den på tungen, lukket øynene og ønsket veldig, veldig sterkt.
Da hendte det noe. Han ble mindre og mindre, så liten at han kunne smette ut gjennom et hull i garnet!
Oseo la på sprang mot elven. Han hørte kjempen komme trampende etter. Gresset rundt ham var som en stor skog, og små steiner virket som digre blokker han måtte klatre over. Men han ga seg ikke.
Til slutt nådde han elvebredden. Han ble stående fortvilet - nå var han altfor liten til å klare å svømme over. Kjempen var rett bak ham!
Da husket han nøtten. Han tok den ut av lommen, la den på tungen og ønsket veldig sterkt.
Og ganske riktig - han vokste. Han ble større og større. Helt til han var seg selv igjen.
Da kastet han seg ut i vannet og svømte alt han kunne over til den andre siden. Han tok seg ikke tid til å tørke seg, men sprang videre langs stien.
Han løp og løp. Han kjempet seg gjennom råtne greiner og tett kratt, men ga aldri opp. Til slutt kom han helt tilbake til leiren.
Han klatret over gjerdet, smatt inn i teltet og sank ned på gulvet med et lettet sukk. Han tok av seg jakken og magasinene, satte seg med beina i kors og fant frem trebitene og kniven sin.
Så begynte han å spikke, som om ingenting hadde hendt. Og hvis noen kom forbi teltet den dagen, ville de aldri ha gjettet alt det spennende Oseo hadde opplevd.
Budskap: Nysgjerrighet, vennlighet og kloke valg gir styrke - og selv mindre gaver kan ha stor betydning.