barnesanger og eventyr
Haren Og Skilpadden
Haren lo seg mest fordervet av å se på skilpadden. - Sant og si, så skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å røre på deg i det hele tatt, for når du endelig er fremme, så er det hele over likevel!
Skilpadden lo godmodig av det og svarte:
- Du kan ha rett i det at jeg er litt langsom av meg, men likevel vil jeg vedde på at jeg kan komme i mål før deg, og det skal jeg bevise, om du våger å være med på et kappløp da?
Da lo haren så han holdt på å sprekke, og sa at han ville ikke si nei til en så lettkjøpt seier.
Da starten gikk, satte han avgårde, alt hva remmer og tøy kunne holde. Skilpadden trasket trøstig i vei langt bakenfor.
Det var midt på dagen, og solen var varm og sto høyt på himmelen. Haren ble både svett og søvnig av å løpe så fort.
- Jeg kan like godt ta meg en liten middagslur, sa han til seg selv. Jeg har tid nok til det, og skulle skilpadden ta meg igjen, så kan jeg bare legge i vei igjen som et lyn.
Dermed la han seg i skyggen, og sov og drømte så godt.
I mens trasket skilpadden videre i vei under middagssolen. Langsomt gikk det, men jevnt og trutt.
Omsider våknet haren. Han hadde nok sovet litt lenger enn det som var meningen, men det var ingen fare. Skilpadden var ikke å se og haren satte av gårde igjen på nytt, han fór som en vind mellom gress og korn, over grøfter og kjerr.
Snart var han nesten fremme, og han unnet seg en pust foran mål, for å ta en oversikt over målområdet, og forberede en flott sluttspurt.
Men hva var det han så? Der borte, bare en halvmeter før målstreken, var skilpadden. Hun satte den ene foten foran den andre, jevnt og trutt.
Haren skvatt opp, og satt av gårde som et skudd. Men det var for sent. Da han bykset over mållinjen hadde skilpadden akkurat passert den.
- Der kan du se! sa skilpadden.
Men haren var altfor andpusten til at han kunne svare.
