Elefanten fulgte etter antilopen og gikk modig inn i huset og spurte

- Er det noen her?

- JA! svarte en dyp stemme. Jeg er elefantspiseren som er kommet for å spise deg. 

Elefanten løp for livet ut av huset, og antilopen fulgte etter.

​

De løp så fort at de nesten trampet ned løven. 

- Hva er det som står på? spurte løven.

- Det er et digert monster i antilopens hus, og den er kommet for å spise oss alle. 

- Hm! Det skal vi nok se på, sa løven.

Han gikk med bestemte skritt mot antilopens hus, og antilopen og elefanten fulgte skjelvende etter. 

​

Vel fremme spurte løven:

- Er det noen hjemme her?

- JA! svarte den dype stemmen.

- Jeg er løvespiseren som er kommet for å spise Deg.

- Det skal vi nok se på! svarte den dype stemmen.

 

Så stormet løven inn i huset og der fant han en mus oppå bordet som lo så han måtte holde seg for magen.

Den hadde snakket inn i en kokosnøtt for å gjøre stemmen sin dyp, mørk og mystisk. Men da løven flekket tenner, sluttet den frekke musen å le. Han kastet fra seg kokosnøtten og løp livredd ut i jungelen.

Den store sterke elefanten syntes det var dumt at den var blitt skremt av en liten mus. Han ble så flau, at ørene vokste seg så store, at han kunne skjule ansiktet sitt for løven og antilopen. 

 

Han ga kongekronen sin til løven, for han mente at det modigste dyret måtte være konge i jungelen. Og selv om han etterhvert sluttet å være flau, glemte han aldri det som hadde hendt. 

Det er kanskje derfor slik at elefanter den dag i dag, er kjent for å ha spesielt god hukommelse – og for å være redd for mus.