top of page
Les grantreet hc andersen juleeventyr Eventyr Gratis lydbøker
gratis eventyr barnesanger lydbøker barneforlaget

DEN LYKKELIGE PRINSEN
Oscar Wilde
Eventyr om vennskap og gavmildhet

Høyt over byen, på en stor søyle, stod den lykkelige prinsen. Han var dekket med tynne, fine gullblad, øynene hans var to strålende safirer, og en stor, rød rubin glødet på sverd-skjeftet hans. 

 

Han er så vakker som en værhane, bemerket et av medlemmene i bystyret, som gjerne ville regnes for en mann med kunstnerisk smak.

Hvorfor kan ikke du være som den lykkelige prinsen? Spurte en fornuftig mor den lille sønnen sin som skrek etter månen.

Den lykkelige prinsen ville aldri skrike etter noe!

 

Jeg er glad det finnes noen her i verden som er helt lykkelig, mumlet en skuffet mann mens han så opp på den vidunderlige statuen. 

Han ser akkurat ut som en engel, sa barnehjemsbarna, som kom ut fra kirken i sine røde kapper og rene, hvite forklær.

den lykkelige prinsen oscar wilde eventyr for barn
  • Den lykkelige prinsen | Eventyr For Barn | Oscar Wilde | Spotify

En natt fløy en liten svale over byen. Vennene hans var reist av sted til Egypt for seks uker siden, men han var blitt tilbake, for han var forelsket i den nydeligste lille sivspurv. Han hadde møtt henne tidlig på våren en gang han fløy nedover langs elven. 

Skal jeg elske deg? Spure svalen som likte å gå rett på sak, og sivspurven neide dypt for ham. 

Det er en tåpelig forelskelse, kvitret de andre svalene. Hun har ingen penger og altfor mange slektninger.

 

Da høsten kom, fløy alle svalene sin vei. Etter at de var dratt, følte han seg ensom og begynte å bli lei av sin lille kjæreste.

Jeg elsker å reise, og det burde også min kone være glad i. Vil du dra av sted med meg? spurte han.

Sivspurven ristet på hodet. Hun var så knyttet til hjemmet sitt.

Da drar jeg alene til pyramidene. Adjø! skrek han og fløy sin vei.

 

Hele dagen fløy han, og da kvelden falt på, kom han til byen.

Hvor skal jeg slå meg ned? tenkte han. 

Da fikk han øye på statuen på den høye søylen.

Der vil jeg slå meg ned, ropte han. Stedet ligger fint til, og har masser av frisk luft. Så dalte han ned mellom føttene på den lykkelige prinsen. 

Jeg har et soveværelse av gull, hvisket han for seg selv, mens han så seg omkring, og gjorde seg i stand til å sove. Men akkurat idet han skulle til å putte hodet under vingen, falt en stor vanndråpe på ham.

Det var da merkelig, utbrøt han. Det finnes ikke en sky på himmelen, stjernene skinner klart, og allikevel regner det?

Hva nytte er det i en statue hvis den ikke kan holde regnet vekk? sa han. Jeg får se meg etter en brukbar skorstein.

Men før han fikk slått ut vingene, falt en tredje dråpe, og han tittet opp og så, ja, hva så han? Øynene til den Lykkelige Prinsen var fulle av tårer, og tårene rant nedover kinnene hans. Ansiktet hans var så vakkert i måneskinnet at den lille svalen ble fylt av medynk. 

 

Hvem er du? spurte han.

Jeg er Den lykkelige prinsen.

Hvorfor gråter du da? spurte den lille svalen. Du har gjort meg gjennomvåt.

Den gang jeg levde og hadde et menneskehjerte, svarte statuen, visste jeg ikke hva tårer var, fordi jeg bodde i slottet, Sorgenfri. Om dagen lekte jeg i hagen med vennene mine, og om kvelden førte jeg dansen i storsalen. Rundt hagen var en høy mur, men jeg brydde meg aldri om å spørre hva som lå på den andre siden. Alt rundt meg var så vakkert. Hoff-folkene mine kalte meg den Lykkelige Prinsen, og jeg var virkelig lykkelig. 

Når jeg nå er død, har de satt meg her, så høyt at jeg kan se all elendighet og lidelse i byen min, og skjønt mitt hjerte er laget av bly, kan jeg ikke annet enn å gråte.

Hva! Er han ikke gull tvers igjennom? sa svalen til seg selv.

Langt borte, fortsatte statuen med lav stemme. Langt borte i en liten, trang gate ligger et fattig lite hus. Et av vinduene står åpent, og gjennom det kan jeg se en kone som sitter ved et bord. Ansiktet hennes er magert og dratt, og hendene hennes er røde og fulle av nålestikk for hun er syerske. Hun broderer røde pasjonsblomster på en silkekjole, som den vakreste av dronningens hoffdamer skal bære på det neste slottsballet. I en seng i det ene hjørnet av rommet ligger gutten hennes syk. Han har feber og ber om appelsiner, men moren har ingenting å gi ham annet enn vann fra elven, og derfor gråter han.

Svale, lille svale kan du bringe henne rubinene fra sverdet mitt? 

Man venter på meg i Egypt, svarte Svalen.

Svale, lille svale, sa prinsen. Vil du ikke bli hos meg bare en natt og være mitt sendebud? Gutten er så tørst, og moren så trist.

 

Den lykkelige prinsen så så bedrøvet ut at den lille Svalen syntes synd på ham. 

Det er veldig kaldt her, men jeg vil bli hos deg en natt og være ditt sendebud. 

Tusen takk lille Svale, sa Prinsen.

Så pirket svalen den store rubinen ut av prinsens sverd og fløy av sted med den i nebbet over hustakene i byen. Han fløy over elven og så lanternene som hang i skipsmastene. Tilslutt kom han til det fattige huset og tittet inn. Gutten lå i sengen og kastet seg i feber og moren var falt i søvn. 

Svalen smatt inn og la den store rubinen på bordet ved siden av fingerbølet hennes. Så fløy han forsiktig over sengen og viftet guttens panne med vingene sine. 

Hvor deilig og sval jeg føler meg, sa gutten. Jeg blir visst bedre. Og snart sov han godt.

Så fløy svalen tilbake til den Lykkelige Prinsen og fortalte ham hva han hadde gjort. 

Det er merkelig, sa han. Men jeg føler meg helt varm, enda så kaldt det er.

Det er fordi du har gjort en god gjerning, sa Prinsen. 

 

Da dagen grydde, fløy han nedover elven og tok seg et bad.

For et merkelig fenomen! sa fugleprofessoren som akkurat gikk over bruen. En svale midt på vinteren! Og han skrev en lang artikkel i lokalavisen, og alle siterte den. 

 

I aften drar jeg til Egypt, sa svalen og ble i godt humør ved tanken. 

Han fløy tilbake til den lykkelige prinsen.

Er det noe jeg kan gjøre for deg i Egypt? ropte han. 

Svale, lille svale, vil du bli hos meg en natt til? spurte prinsen.

Langt borte på den andre siden av byen ser jeg en ung student på et loftskammer. Han sitter bøyd over et bord fullt av papirer, Han har brunt, krøllet hår, øynene er store og drømmende. Han prøver å skrive ferdig et skuespill for teaterdirektøren, men han fryser for meget til å skrive mer. Det finnes ingen varme på kaminen, og sulten har gjort ham svak.

Jeg skal bli hos deg en natt til, sa svalen. Skal jeg gi ham også en rubin?

Akk, jeg har ikke lenger noen rubin, sa Prinsen. Øynene mine er alt jeg har igjen. De er laget av sjeldne safirer som ble bragt fra India for tusen år siden. Ta ut en av dem og bring den til ham. Han kan selge den til en gullsmed og kjøpe ved, slik at han kan få gjort ferdig skuespillet sitt.

Så plukket svalen ut øyet til Prinsen og fløy av sted til studentens kvistværelse. Det var lett å komme inn, for det var et hull i taket. Han smatt gjennom det, og kom inn i rommet. Den unge mannen satt med hodet begravet i hendene, så han hørte ikke fuglens vingeslag. Men da han så opp, fant han den skjønne safiren liggende på bordet.

Jeg er på vei til anerkjennelse, ropte han. Dette er sikkert fra en stor beundrer. Nå kan jeg skrive skuespillet mitt ferdig. Og han så meget lykkelig ut.

 

Neste dag fløy svalen ned til havnen. 

Jeg skal reise til Egypt, ropte svalen. Og da månen kom frem, fløy han tilbake til den Lykkelige Prinsen.

Jeg er kommet for å si adjø, ropte han.

Svale, lille svale, sa Prinsen. Kan du ikke bli hos meg en natt til?

Det er vinter, svarte svalen. Og snart kommer den kalde sneen! Kjære prins jeg vil aldri glemme deg. Til våren vil jeg ta med til deg to vakre juveler i stedet for dem du har gitt bort. Rubinen skal være rødere enn den rødeste rose og safiren så blå som havet.

På plassen rett under oss står en liten fyrstikk-pike, sa Prinsen. Fyrstikkene har hun mistet i rennesteinen, og de er helt ødelagt. Faren vil slå henne hvis hun kommer hjem uten penger, og hun gråter. Hun har verken sko eller strømper, og ingen lue på det lille hodet sitt. Gi henne det andre øyet mitt, så vil ikke faren slå henne.

Jeg skal bli hos deg en natt til, sa svalen. Men jeg kan ikke plukke ut øyet ditt, for da blir du helt blind.

Svale, lille svale, sa prinsen. Gjør som jeg ber deg om.

 

Så plukket han ut Prinsens andre øye og fløy ned til piken med det. Han seilte tett forbi henne og slapp juvelen i hånden hennes.

For en nydelig glassbit, ropte piken og sprang hjem. 

 

Så kom svalen tilbake til Prinsen.

Nå er du helt blind, sa han. Derfor vil jeg bli hos deg bestandig. 

Nei, lille svale, sa den stakkars Prinsen.

Du må reise til Egypt!

Jeg vil være hos deg bestandig, sa svalen og la seg til å sove ved Prinsens føtter.

 

Neste dag ba Prinsen ham om å fly over byen, og fortelle hva han så der.

Svalen fløy over den store byen og så de rike som moret seg i sine vakre hus, mens tiggerne satt ved porten. Han fløy inn i mørke smug og så de hvite ansiktene til de sultne barna som tause stirret ut i de svarte gatene. 

Under en brohvelving lå to smågutter med armene rundt hverandre for å holde varmen.

Åh så sultne vi er, sa de. 

Dere får ikke lov å ligge her, brølte vaktmannen. Og guttene tuslet ut i regnet igjen. 

Så fløy svalen tilbake og fortalte Prinsen hva han hadde sett.

Jeg er dekket med fint gull, sa Prinsen. Du må ta det av, blad for blad, og gi det til mine fattige. De levende tror alltid at gull kan gjøre dem lykkelige.

 

Blad for blad av det fine gullet plukket svalen av, inntil den lykkelige prinsen var helt grå og uten glans. Blad etter blad av det fine gullet bragte han ut til de fattige, og barnas ansikter fikk friskere farge, og de lo og lekte i gaten.

Nå har vi brød, ropte de.

 

Så kom sneen, og etter sneen kom kulden. Gatene så ut som de var laget av sølv, så blanke og skinnende var de. 

Den stakkars svalen frøs mer og mer, men han ville ikke forlate Prinsen. Han plukket opp brødsmuler utenfor bakerens dør når bakeren ikke så det, og prøvde å holde seg varm ved å slå med vingene. Men til slutt skjønte han at han kom til å dø. Han hadde akkurat krefter nok til å fly opp på prinsens skulder enda en gang. 

Adjø, kjære prins, hvisket han. Får jeg lov til å kysse hånden din?

Jeg er glad for at du endelig skal reise til Egypt, lille svale. Du har blitt her alt for lenge, sa prinsen.

Det er ikke til Egypt jeg reiser til, jeg reiser til dødens hus, døden er søvnens bror, er det ikke?

Han kysset hånden til prinsen og falt død ned ved føttene hans. I samme øyeblikk hørtes et merkelig brak inne fra statuen, som om noe gikk i stykker. Blyhjertet var rett og slett blitt sprengt i to deler.

 

Tidlig neste morgen spaserte Borgermesteren over plassen under statuen sammen med medlemmer i bystyret.

Gid, hvor loslitt og medtatt den lykkelige prinsen ser ut, utbrøt han. 

Så rev de stauten av den lykkelige prinsen.

Ettersom han ikke er vakker lenger, er han ikke til noen nytte, sa kunstprofessoren. Og Etterpå smeltet de statuen i en stor ovn. 

Så rart, sa formannen ved støperiet. Dette ødelagte blyhjertet vil ikke smelte.

Og så kastet de det på søppeldyngen, der også den døde svalen lå. 

 

Bring meg de to kosteligste ting i byen, sa Gud til en av englene sine, og engelen bragte ham blyhjertet og den døde fuglen.

Du har valgt riktig, sa Gud. For i Paradisets have skal denne lille fuglen synge til evig tid, og i min gyldne by skal den Lykkelige Prinsen lovprise meg.

bottom of page