De stoppet ikke før ved solnedgang. Da var de kommet til en elv som slynget seg langs en stor grønn slette, og geitebukken bestemte at her skulle de slå seg ned.

​

Neste morgen gikk alle tre langs elva og spiste av det saftige grønne gresset. Da så geitebukken plutselig en tiger som gjemte seg i nærheten. Rask som lynet fikk han skjøvet kona og geitekillingen foran seg inn i et stort hult tre som sto der.

Tigeren sa til seg selv:

- Det var flaks. Nå må jeg bare få tak i maten som har gjemt seg inne i treet.

Da killingen hørte det ble den livredd, og satte i å breke høyt og sårt. Pappa geitebukk var også redd, men han gjorde seg modig og sa med høy stemme:

- Å, gutten min. Hvorfor må du ete så mye? Hvordan i all verden skal jeg klare å skaffe nok mat? I dag har du alt spist tre elefanter og fem tigere, og nå vil du ha enda flere tigere. Jeg greier ikke skaffe mer mat sånn som du eter.

Geitekillingen skrek enda høyere da han hørte faren sin snakke på denne måten, men i stedet for å trøste sa faren:

- Ro deg ned gutten min. Ja, ja, ja, jeg skal gå ut og lete etter enda en tiger.

Da tigeren hørte alt dette ble han redd og tenkte:

- Jeg kommer til å bli geitebukkens mat i stedet for at han blir min. Tre elefanter og fem tigere…og nå vil han ha enda mer? Den ungen må være en slags kjempe.

 

Akkurat da stakk geitebukken hodet ut av hullet i treet, og da han så på tigeren snudde han seg mot sønnen og sa:

- Ikke skrik mer. Du skremmer vekk tigeren før jeg får fanget ham. Nå skal jeg straks gå ut og hente ham til deg.

Tigeren ble skrekkslagen, og før geitebukken fikk sukk for seg, snudde han seg og løp inn i skogen det forteste han kunne.

 

Han løp og løp helt til han støtte på en rev. Reven så forbauset på ham:

- Heisan! Hvorfor løper du som om du har djevelen i hælene?

Tigeren fikk så vidt pest fram:

- Jeg ble nesten drept! Det bor en slags kjempe i skogen, og han holdt på spise meg.

- Åh? sa reven. Og hvordan så denne kjempen ut? Han må vel ha vært så stor som en elefant?

- Nei, ikke akkurat, sa tigeren. Han hadde langt lurvete skjegg og svarte horn.

Da reven hørte dette skjønte han straks at det var en geitebukk, og ikke en kjempe som tigeren hadde støtt på.

- Ha ha ha, en tiger? Du er kongen i skogen her, og du spiser alle dyr. Det er trist at du er redd for en liten geit. Det du forteller om er ingen kjempe, men en geitebukk. Og geitebukker skal du og jeg spise til frokost. Ta meg med til ham, så skal jeg knekke nakken på ham for deg!

- Nei, nei, ropte tigeren. Jeg vil aldri gå tilbake dit. Da er det helt garantert jeg som blir frokost!

- Hvis du er så redd, sa reven. Så kan du binde halen fast i min, så er du helt trygg.

Det gikk tigeren med på. Og de to dyrene bant halene fast i hverandre, slik at tigeren ble helt sikker på at reven ikke ville stikke av fra ham. Så viste tigeren hvilken vei de skulle gå, og snart var de ved engen og det hule treet. Der snudde tigeren seg, klar til å løpe vekk hvis det ble for farlig.

 

Reven var fornøyd. Nå skulle han vise hvor modig han var. Og når han hadde gjort det, ville tigeren lyde ham, det var han sikker på. Reven ropte høyt:

- Hei! Du langskjeggede geitebukk! Kom ut med det samme og la meg ete deg! Ja, du kan kanskje lure tigeren, men du lurer ikke meg!

Da ropte geitebukken tilbake: 

- Hei! Du dumme late rev! Tidlig i morges ba jeg deg gå ut og finne tigere som min sønn kunne få til frokost. Så kommer du tilbake alt nå! Ja, få se hvor mange tigere du har med? Hæ? Én? 

Geitebukken lot som om han var på vei ut av treet, mens han fortsatte å rope sint.

- Gi meg den tigeren med det samme. Og se og pell deg av gårde og finn flere!

 

Da tigeren hørte alt dette var han sikker på at reven hadde lurt ham. Han gjorde et kjempesprang for å komme seg unna, og reven ble rykket opp fordi de var bundet sammen. Tigeren prøvde å løpe den ene veien, og reven den andre. I stedet falt de begge to ned i elven, og der tok det ikke lang tid før begge druknet.

Fra den dagen fikk geitebukken og familien hans leve i fred, for både tigere og rever.