Den Lille Røde Høna
(Og Hvetekornet)
Et ramseeventyr om vennskap
og samarbeid
av L.R. Hen
Det var en gang, for ikke så veldig lenge siden, en gris, en and, en katt - og en liten rød høne - som bodde sammen i et koselig lite hus.
Hver dag og hele dagen lang ville grisen bare velte seg i den gjørmete sølepytten sin. Anda ville bare svømme i andedammen, og katten ville bare sitte i sola og vaske seg med den lyserøde tungen sin. Den lille røde høna måtte gjøre alt arbeidet i huset.
En dag mens hun trippet og vippet rundt på tunet på leting etter en feit meitemark til middag, kom hun over et hvetekorn. Da fikk hun en idé.
- Hvem vil plante dette hvetekornet? ropte hun.
- Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten.
- Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen.
- Ikke jeg, malte katten og kvalte en diger gjesp.
- Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Hvetekornet begynte å spire, og vokste og vokste til det var høyt, gyllent og modent.
- Hvem vil skjære hveten? ropte den lille røde høna.
- Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten.
- Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen.
- Ikke jeg, malte katten, og vasket seg med tunga.
- Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Snart var hveten klar til å males til mel.
- Hvem vil bære hveten til mølla? ropte den lille røde høna.
- Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten.
- Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen.
- Ikke jeg, malte katten og snudde dovent på hodet.
- Nei vel, da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Da hun kom tilbake fra mølla, hadde hun med seg en liten sekk med fint, hvitt hvetemel.
- Hvem vil bake brød av melet? ropte den lille røde høna.
- Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten.
- Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen.
- Ikke jeg, malte katten og strøk seg over bartene.
- Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Snart tok hun det herligste, sprøeste hvetebrødet ut av ovnen. Det duftet himmelsk!
- Hvem vil spise hvetebrødet jeg har bakt?
- Det vil jeg, gryntet grisen og veltet seg opp av sølepytten.
- Det vil jeg, kvekket anda og padlet ut av andedammen.
- Det vil jeg, malte katten og tok en slikket seg om munnen.
- Å nei, det vil dere ikke, sa den lille røde høna. Jeg fant hvetekornet. Jeg plantet det. Jeg høstet det. Jeg bar det til mølla. Jeg bakte brødet. Og nå vil jeg jammen meg spise det også!
Og en - to - tre - så gjorde hun det.
Men da høna hadde spist seg god og mett, var det fortsatt mye brød igjen. Da hørte hun plutselig noen triste lyder:
- Mjauuuu... Kvaaakk… Gryyynt…
Det var katten, anden og grisen som satt utenfor og klagde sin nød. Nå var de så sultne - og alle skjønte at de burde ha hjulpet vennen sin med å lage brødet.
Høna var stappmett. Hun så på dem og sa:
- Brød har jeg.... men triste venner? Det vil jeg ikke ha.
Så høna tok brødet under vingen og sa:
- Jeg vil dele brødet med dere likevel. Men neste gang jeg finner et korn, da må alle hjelpe til!
- JAAA! Vi lover! ropte alle dyrene i kor.
Og så spiste de brødet sammen, og alle ble gode og mette. Og neste gang det dukket opp et lite korn på gården... ja, da hjalp alle til.
Budskap: Samarbeid og innsats gir fellesskap og belønning – og alle kan lære å ta ansvar.