Apen Og Krokodillen
Et eventyr om vennskap
Det var en gang, langt inne i jungelen på Sri Lanka. Der vokste trærne tett, og mellom trærne rant en bred og brusende elv. I denne jungelen bodde en liten apeunge sammen med mammaen sin. Han var søt og brun, med to store ører og et hjerte som var enda større.
Hver dag klatret apeungen høyt opp i tretoppene. Han slang seg fra grei til grein, helt til han kom til elven. Der satte han seg ved vannkanten, helt alene.
Apeungen hadde nemlig ingen venner. De andre dyrene ville ikke leke med ham. De var mye eldre og løp raskere enn ham, så apeungen klarte ikke å ta dem igjen.
Om kveldene gikk han hjem til mammaen sin og krøp opp i fanget hennes.
- Jeg har ingen venner å leke med, sa han stille.
- Ikke vær lei deg, barnet mitt. Når du blir større, kommer du til å få mange venner, svarte mammaen.
- Men jeg vil ha venner nå!
- Jeg er din venn, svarte mammaen med et smil.
Apeungen sukket. Og så sovnet han.
Neste dag satt han igjen ved elvekanten. Plutselig fikk han øyne på to store, runde øyne so fløt opp av vannet. Øynene kom nærmere og nærmere.. SPLÆSJ! et stort hode sprutet vann på ham! Apeungen ble klissvåt og lo høyt. Det var et digert dyr med grønn snute, skarpe tenner, og lang hale.
- Hvem er du? spurte apeungen og ristet vannet av pelsen.
- Eh ... Jeg? ... Jeg er en krokodille.
- Og jeg er en ape. Skal vi være venner? Bestevenner?
- Venner? Eh.... Hva er det?
- Det betyr at vi skal leke sammen og ta vare på hverandre.
- Ok da...Vi kan være venner. Ehhh ... Bestevenner, svarte krokodillen.
Og slik startet et uvanlig vennskap.
Om kvelden tok de farvel og avtalte å møtes igjen neste dag. Apeungen løp hjem til mammaen sin.
- Mamma! Jeg har fått en venn!
- Næmmen så hyggelig! Hva heter han?
- Han heter... han heter ... ko ... ko ...
- Kattepus?
- Nei.
- Kanin?
- Nei.
- Ku?
- Nei, han heter ko.. ko.. Kokodille!
- KROKODILLE?! ropte mammaen. Krokodiller er farlige! De spiser andre dyr. De spiser aper! Du får ikke lov til å leke med krokodillen!
Apeungen ble kjempelei seg. Han hadde jo endelig fått en venn.
Om kvelden, da han hadde lagt seg, klarte han ikke å sove. Plutselig kom han på en idé. Dagen etter, plukket han bananer og annen frukt som han tok med seg ned til elva. Da krokodillen dukket opp, rakte apeungen frem frukten.
- Se! Her har du litt frukt. Mm.. det smaker kjempegodt!
Krokodillen spiste litt av bananen og sa:
- Eh ... Ja, kjempegodt.
- Jeg kan komme med frukt til deg hver dag, hvis du lover aldri å spise andre dyr igjen.
- Eh ... Ok da, jeg lover, sa krokodillen.
Fra da av kom apeungen med fruktfat hver dag. Bananer, ananas, kiwi, klementiner og mango. De lekte, og lo og ble virkelig bestevenner. Når kvelden kom, dro apen hjem til mammaen sin, og krokodillen svømte hjem til kona med frukten på ryggen.
Men en dag sa krokodillekona:
- Frukten smaker godt, men det er noe som mangler. Jeg kunne virkelig tenke meg et lite apehjerte til dessert.
Og så ba hun mannen sin invitere apeungen hjem til dem, så de kunne spise hjertet hans.
- Eh ... Men han er vennen min, sa krokodillen forsiktig.
- En venn? Hva er det for noe tull? Har du glemt at vi krokodiller spiser dyr?
Hun ba mannen skynde seg, for hun var kjempesulten.
Krokodillen nølte, men til slutt svømte han til elvekanten og ropte på apeungen.
- Hei! vil du bli med hjem til oss og spise middag?
- ja, men jeg kan jo ikke svømme. Hvordan skal jeg bli med deg hjem?
- Eh ... Du kan sette deg på ryggen min, så frakter jeg deg. sa krokodillen.
Apeungen klatret opp på ryggen, og sammen svømte de av gårde.
Men da de nærmet seg krokodillens hus, sto kona klar ved bredden. Hun hadde på seg kjøkkenforkle og holdt en stor gaffel i hånden.
- Eh ... Du skjønner...kona mi hadde lyst på et apehjerte. Så jeg tok deg med hit så hun kunne spise deg, sa krokodillen forsiktig.
Apeungens hjerte dunket fort. Han skalv. Han kunne jo ikke svømme! Hvordan skulle han slippe unna?
Plutselig fikk han en idé.
- Å nei! Jeg har glemt hjertet mitt!
- Hæ? Hva mener du?!
- Jo, altså... det ble vått i regnet, så jeg la det til tørk i det store treet ved elva.
- Eh ... Hva gjør vi nå?! Kona mi kommer til å bli rasende!
- Vi må svømme tilbake og hente hjertet mitt. Skynd deg!
- Ja! God idé, sa krokodillen og svømte tilbake med apeungen på ryggen.
Da de kom fram, pekte apeungen opp mot treet.
- Hjertet mitt henger der oppe. Jeg må klatre opp og hente det. Apeungen hoppet ned fra krokodillens rygg og klatret lunraskt opp i treet. Og da han var høyt oppe, lo han og ropte:
- Du er ikke vennen min lenger! Krokodillen kunne ikke gjøre noe. Han svømte skamfullt hjem til kona si.
Apeungen løp hjem og kastet seg i armene til mammaen.
- Jeg lover å alltid høre på deg mamma! og jeg skal aldri mer bli venn med en krokodille.