Apeungen hadde ingen venner. De andre dyrene ville ikke leke med ham. De var mye eldre og løp raskere enn ham, så apeungen klarte ikke å ta dem igjen. 

Om kveldene dro han hjem til mammaen sin og la seg i fanget hennes.

- Jeg har ingen venner å leke med, pleide han å si.

- Ikke vær lei deg barnet mitt. Når du blir stor, kommer du til å få mange venner.

- Men jeg vil ha venner nå! 

- Jeg er din venn, svarte mammaen. 

Og da sovnet apeungen.

 

En dag da apeungen var ved elven, så han plutselig to svære runde øyne som stakk opp fra vannet. Øynene svømte nærmere og nærmere. Plutselig var det et stort hode som stakk opp og sprutet masse vann på apeungen, slik at han ble klissvåt. Det var et svært dyr med lang grønn snute, skarpe tenner, og lang hale.

- Hvem er du? spurte apeungen mens han ristet av seg vannet.

- Eh ... Jeg? ... Jeg er en krokodille.

- Og jeg er en ape. Skal vi være venner? Bestevenner?

- Venner? Eh! Hva er det?

- Det betyr at vi skal leke sammen og ta vare på hverandre.

- Ok da, vi kan være venner. Ehhh ... Bestevenner, svarte krokodillen.

Og så lekte de sammen.

 

Om kvelden tok de farvel og lovet hverandre å møtes dagen etter. Apen løp hjem til mammaen sin.

- Mamma! Jeg har fått en venn.

- Næmmen så koselig. Hva heter han?

- Han heter, han heter ... ko ... ko ...

- Kattepus?

- Nei.

- Kanin?

- Nei.

- Ku?

- Nei, han heter ko.. ko.. Kokodille!

- KROKODILLE! skrek apemammaen. Krokodiller er farlige! De spiser andre dyr. De spiser aper! Du får ikke lov til å leke med krokodillen.

Apeungen ble kjempelei seg. Han hadde jo nettopp fått seg en venn.

 

Om kvelden, da han hadde lagt seg, klarte han ikke å sove. Plutselig kom han på en idé. Dagen etter, plukket han bananer som han tok med seg til krokodillen. Apeungen ga bananene til krokodillen og sa:

- Se, her har du litt frukt. Mmm, det smaker kjempegodt. 

Krokodillen spiste litt av bananen og sa:

- Eh ... Ja, kjempegodt.

- Jeg skal hente frukt til deg hver dag, men da må du love at du aldri mere spiser andre dyr.

- Eh ... Ok da, lovet krokodillen.

 

Hver dag kom apeungen med et fruktfat til krokodillen, med alle mulig frukter, deilige frukter. Bananer, ananas, kiwi, klementiner og mango. Så lekte de og hadde det kjempemoro sammen. Da det ble kveld dro apen hjem til mammaen sin, mens krokodillen satte fruktfatet på ryggen, svømte hjem til konen og delte frukten med henne.

En dag sa krokodillekonen:

- Frukten smaker godt, men det er noe som mangler. Et apehjerte! Ah, det hadde vært så godt å spise et lite apehjerte til frukten.

Og så ba hun mannen sin invitere apeungen hjem til dem, så de kunne spise hjertet hans.

- Eh ... Men han er min venn, sa krokodillemannen.

- En venn? Hva er det? Har aldri hørt om venn. Har du glemt at vi krokodiller spiser dyr? 

Hun ba mannen skynde seg, for hun var kjempesulten.

 

Krokodillen svømte til apen og inviterte ham hjem til middag. Apen ble kjempeglad, men så kom han på en ting:

- Jeg kan jo ikke svømme. Hvordan skal jeg bli med deg hjem?

- Eh ... Du kan sette deg på ryggen min, sa krokodillen. 

Det syntes apen var en god idé. Dermed hoppet han opp på ryggen til krokodillen, og sammen dro de hjem til krokodillekonen.

​

Da de nærmet seg huset, stod krokodillekonen ved elvekanten, hun hadde på seg et kjøkkenforkle og holdt en stor gaffel i hånden, klar for å spise opp apeungen.

- Eh ... Du skjønner, kona mi hadde lyst på et apehjerte. Så jeg tok deg med hit slik at hun kunne spise deg opp, sa krokodillen.

Hjertet til apeungen begynte å slå hardt. Han skalv av redsel. Og han som ikke kunne svømme! Hva skulle han gjøre?

Plutselig fikk han en idé.

- Vet dere hva? Jeg har glemt igjen hjertet mitt. 

- Hæ? Hva mener du?

- Jo, du skjønner... Hjertet mitt hadde blitt vått, så jeg tok det ut og la det til tørk. Det henger i det store treet ved elven.

- Eh ... Hva gjør vi nå da? Kona mi kommer til å kjefte på meg!

- Vi må svømme tilbake og hente hjertet mitt.

- Ja! God idé, sa krokodillen og svømte tilbake med apeungen på ryggen.

 

Da de kom fram til det store treet, sa krokodillen til apen at han måtte skynde seg. Apeungen hoppet ned fra krokodillens rygg og klatret raskt opp i treet. Dermed kunne ikke krokodillen få tak i ham lenger.

- Du er ikke min venn lenger, sa apeungen og sprang hjem.

Han hoppet rett opp i fanget til mammaen sin og lovet at han, fra da av, alltid skulle høre på henne, og aldri mer bli venn med en krokodille.