Apen Og Krokodillen
Et eventyr om vennskap
Det var en gang, langt inne i jungelen på Sri Lanka. Trærne vokste tett, og mellom dem rant en bred og brusende elv.
I denne jungelen bodde en liten apeunge sammen med mammaen sin. Han var søt og brun, med store ører - og et hjerte som var enda større.
Hver dag klatret han opp i tretoppene og slang seg fra grei til grein, helt ned til elven. Der satte han seg ved vannkanten - helt alene.
Apeungen hadde nemlig ingen venner. De andre dyrene var eldre og raskere, og de ville ikke leke med ham.
Om kveldene krøp han opp i fanget til mammaen sin.
- Jeg har ingen venner å leke med, sa han stille.
- Ikke vær lei deg, barnet mitt. Når du blir større, kommer du til å få mange venner, svarte mammaen.
- Men jeg vil ha venner nå!
- Jeg er din venn, sa mammaen med et smil.
Apeungen sukket - og sovnet.
Neste dag satt han igjen ved elvekanten. Plutselig dukket to store øyne opp av vannet. Øynene kom nærmere og nærmere.. SPLÆSJ! Et stort hode sprutet vann på ham!
Apen ble klissvåt og lo høyt. Foran ham sto et digert dyr med grønn snute, skarpe tenner og lang hale.
- Hvem er du? spurte apeungen.
- Eh ... jeg? Jeg er en krokodille.
- Og jeg er en ape. Skal vi være venner? Bestevenner?
- Venner? Eh ... hva er det?
- Det betyr at vi leker sammen og passer på hverandre.
- Ok da...vi kan være venner. Bestevenner, sa krokodillen.
Slik startet et uvanlig vennskap.
Om kvelden løp apeungen hjem.
- Mamma! Jeg har fått en venn!
- Næmmen så hyggelig! Hva heter han?
- Han heter ... ko ... ko ...
- Kattepus?
- Nei.
- Kanin?
- Nei.
- Ku?
- Nei, han heter Krokodille!
- KROKODILLE?! ropte mammaen. - Krokodiller er farlige! De spiser andre dyr. De spiser aper! Du får ikke lov til å leke med krokodillen!
Apeungen ble kjempelei seg. Han hadde jo endelig fått en venn.
Om kvelden, da han hadde lagt seg, klarte han ikke å sove. Plutselig kom han på en idé. Dagen etter, plukket han bananer og annen frukt som han tok med seg til elva. Da krokodillen dukket opp, rakte apeungen frem frukten.
- Se! Her har du litt frukt. Mm.. det smaker kjempegodt!
Krokodillen spiste litt av bananen og sa:
- Eh ... ja, kjempegodt.
- Jeg kan komme med frukt til deg hver dag, hvis du lover aldri å spise dyr igjen.
- Eh ... ok. Jeg lover, sa krokodillen.
Fra da av kom apeungen med fruktfat hver dag. Bananer, ananas, kiwi, klementiner og mango. De lekte, lo og ble virkelig bestevenner. Når kvelden kom, dro apen hjem til mammaen, og krokodillen svømte hjem til kona med frukten på ryggen.
Men en dag sa krokodillekona:
- Frukten er god, men det er noe som mangler. Jeg kunne virkelig tenke meg et lite apehjerte til dessert ...
Hun ba mannen sin invitere apeungen hjem til dem.
- Eh ... men han er jo vennen min, sa krokodillen forsiktig.
- Venn? Hva er det for noe tull? Har du glemt at krokodiller spiser dyr?
Krokodillen nølte, men til slutt svømte han til elvekanten og ropte på apeungen.
- Hei! vil du bli med hjem til oss og spise middag?
- Ja, men jeg kan jo ikke svømme. Hvordan skal jeg bli med deg hjem?
- Sett deg på ryggen min, så frakter jeg deg, sa krokodillen.
Apeungen klatret opp på ryggen, og sammen svømte de av gårde.
Da de nærmet seg huset, sto krokodillekona klar på bredden. Hun hadde på seg kjøkkenforkle og holdt en stor gaffel i hånden.
- Eh ... du skjønner...kona mi har lyst på et apehjerte, sa krokodillen lavt.- Derfor tok deg med hit.
Apeungens hjerte dunket fort. Han kunne jo ikke svømme! Hvordan skulle han slippe unna?
Så fikk han en idé.
- Å nei! Jeg har glemt hjertet mitt!
- Hæ? Hva mener du?
- Det ble vått i regnet, så jeg la det til tørk i treet ved elven.
- Å nei, hva gjør vi nå? Kona kommer til å bli så sint.
- Vi må svømme tilbake og hente hjertet mitt, ropte apeungen.
- Ja! God idé, sa krokodillen og snudde.
Da de kom til treet, pekte apeungen opp.
- Hjertet mitt henger der oppe. Jeg må klatre opp og hente det. Han klatret raskt opp i treet, langt ut av krokodillens rekkevidde. Så lo han og ropte:
- Du er ikke vennen min lenger! En ekte venn prøver ikke å spise hjertet mitt. Jeg vil ikke leke mer med deg.
Krokodillen kunne ikke gjøre noe. Han svømte skamfull hjem til kona si.
Siden den dagen holdt apeungen seg til de trygge dyrene i jungelen - og sakte, men sikkert, fikk han ekte venner som aldri ville skade ham.
Og krokodillen? Han lærte at vennskap ikke er noe man spiser opp.
Budskap: Vennskap bygger på tillit - uten den finnes det ingen ekte venner.