Kong Trosteskjegg
Et eventyr om frekkhet og
mobbing | Brødrene Grimm
Det var en gang en konge som hadde en datter som var overmåte vakker. Men hun var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Den ene etter den andre ble vist bort, og hun gjorde til og med narr av dem.
En gang stelte kongen i stand en stor fest. Han bød inn alle gifteklare menn fra fjern og nær. De ble stilt opp på en rekke etter rang og stand: først kongene, så hertugene, deretter fyrstene, grevene, friherrene og til slutt adelsmennene.
Så ble kongsdatteren ført forbi dem én etter én, men hun ristet på hodet og sa:
- For tykk.
- For lang.
- For kort.
- For blek.
- For rød.
- For krokrygget.
Og slik hadde hun noe å utsette på hver og en. Men hun lo høyest da hun kom til en snill konge med stor, krum hake.
- Hahaha! haken hans ligner et trostenebb!
Da den gamle kongen så hvordan datteren hånte frierne, ble han rasende. Han sverget at hun skulle gifte seg med den første og beste tiggeren som kom til slottet.
Noen dager senere kom en spillemann i fillete klær og sang under vinduet for å tjene noen slanter. Kongen lot ham komme inn. Da han var ferdig med sangen, sa kongen:
- Jeg likte sangen din så godt at jeg gir deg datteren min til kone.
Kongsdatteren ble forferdet, men kongen sa:
- Jeg sverget på at jeg skulle gi deg til den første og beste tiggeren, og det skal jeg også.
Ingen innvendinger nyttet, det ble sendt bud på presten, og hun måtte gifte seg med spillemannen. Da det var gjort, sa kongen
- Det sømmer seg ikke at du er i slottet mitt lengre som tiggerkone. Du skal forlate slottet og følge mannen din.
Tiggeren tok henne i hånden og førte henne bort til fots.
De vandret lenge. Da de kom til en skog, sa hun:
- Å, for en vakker skog! Hvem eier den?
- Kong Trosteskjegg, svarte mannen. - Hadde du tatt ham, var skogen din.
Hun jamret:
- Jeg angrer! Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.
Så kom de til en eng.
- Hvem eier denne vakre engen? spurte hun.
- Kong Trosteskjegg. Hadde du tatt ham, var engen din.
Og slik gikk det videre, gjennom enger, skoger og en stor by. Alt tilhørte Kong Trosteskjegg. Og hver gang klaget hun:
- Jeg angrer! Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.
- Jeg liker ikke at du hele tiden ønsker deg en annen mann, sa spillemannen. - Er jeg ikke god nok for deg?
Til slutt kom de til et lite, falleferdig hus.
- Å, Gud! Kan noen bo i et slikt elendig hus? sukket hun.
- Dette er huset vårt, svarte mannen. - Her skal vi bo.
Hun måtte bøye seg for å komme inn døren.
- Hvor er tjenerne? spurte hun.
- Hvilke tjenere? svarte spillemannen. - Du må selv gjøre det du vil ha gjort. Gjør opp ild og kok mat til meg, jeg er trett.
Men kongsdatteren visste ikke hvordan hun skulle gjøre opp ild og lage mat, og mannen måtte hjelpe.
De levde slik noen dager, men til slutt sa han:
- Vi kan ikke bare spise uten å tjene penger. Prøv å flette kurver!
Han skar vierkvister til henne, men de stakk hull i de sarte hendene hennes.
- Du duger ikke til dette heller, sa mannen. - Det er bedre at du spinner.
Hun satte seg ved rokken og prøvde, men den strie tråden skar i de myke fingrene hennes så hun begynte å blø.
- Du duger ikke til dette heller, sukket han.
Til slutt lot han henne selge krukker og kjøkkentøy på torget. Først gikk det fint, for folk kjøpte av henne fordi hun var vakker. Men de ga henne penger og lot henne beholde krukkene.
En dag skulle kongens eldste sønn feire bryllup. Hun snek seg opp til døren for å se. Da hun så prakt, lys og fest inne i salen, tenkte hun bittert på sin egen skjebne. Hun forbannet stoltheten som hadde kastet henne ut i slik fattigdom.
Da brudgommen trådte inn, var han kledd i fløyel, silke og gull. Han tok henne i hånden og ville danse med henne. Hun ble forskrekket, for det var jo kong Trosteskjegg - han hun hadde hånt. Hun nektet, men han dro henne inn.
Da røk båndet som holdt krukkene i lommene hennes. Suppe og matbitene rant utover gulvet. Alle lo. Hun var så skamfull at hun ønsket seg under jorden.
Hun løp gråtende ut, men på trappen tok en mann henne igjen. Da hun så på ham, oppdaget hun at det var kong Trosteskjegg selv.
- Vær ikke redd, sa han mildt. - Jeg er spillemannen du har bodd hos. Jeg var husaren som red forbi og knuste krukkene dine. Alt skjedde for å bøye din stolthet og lære deg en lekse.
Da gråt hun bittert.
- Jeg tok feil. Jeg er ikke verdig å være din kone.
Men han sa:
- Gråt ikke mer, de onde dagene er forbi. Nå skal vi feire bryllup.
Hun fikk på seg de vakreste klærne, og faren hennes med hele hoffet kom for å ønske henne lykke. Først da begynte den sanne gleden.