Askeladden
og Dukken i Gresset
Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble voksne, sa han til dem at de måtte dra ut i verden og finne seg en kone hver. Men det var én betingelse: Bruden måtte kunne spinne, veve og sy en skjorte på én dag. Ellers ville kongen ikke ha henne til svigerdatter.
Hver av sønnene fikk en hest og en ny rustning, og så red de av gårde. Men da de hadde kommet et stykke på veien, sa de at Askeladden ikke fikk bli med. Han dugde jo ikke til noen ting, mente de.
Askeladden måtte derfor bli igjen. Han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle gå. Han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset for å gråte.
Etter en liten stund begynte en av tuene i gresset å røre på seg. Fram kom en liten hvit skikkelse. Da hun kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig, bitteliten pike.
Hun smilte til ham og sa:
- Vil du hilse på meg, dukken i gresset?
Askeladden nikket, og da han bøyde seg ned, satt hun der på en liten stol, vakker og pyntet.
- Hvor skal du hen, og hva er ærendet ditt? spurte hun.
Askeladden fortalte at han og brødrene var sendt ut for å finne seg hver sin brud - en som kunne spinne, veve og sy en skjorte på én dag.
- Men vil du gjøre det, og vil du bli konen min, da reiser jeg ikke lenger, sa han.
- Ja, det vil jeg gjerne, svarte hun.
Hun skyndte seg å spinne, veve og sy skjorten - men den ble så liten at den nesten ikke var til å se. Med denne skjorten reiste Askeladden hjem. Men da han kom fram, ble han flau, for skjorten var jo så ørliten. Likevel sa kongen at han skulle få henne.
Dermed red Askeladden glad og fornøyd tilbake for å hente sin lille brud.
Da han kom fram til dukken i gresset, ville han løfte henne opp på hesten, men nei - det ville hun ikke. Hun ville kjøre i en sølvskje, trukket av to små hvite hester. Hestene var egentlig to små mus.
Så la de i vei - han på hesten, hun i sølvskjeen - og Askeladden holdt seg hele tiden på den andre siden av veien, for han var redd for å komme til å ri på henne, hun som var så liten.
Et stykke ute på veien kom de til et stort vann. Da ble hesten til Askeladden redd, hoppet til siden og veltet skjeen. Dukken i gresset falt i vannet, og Askeladden visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen.
Men litt etter dukket en havmann opp med henne - og nå var hun blitt like stor som et voksent menneske, og enda vakrere enn før. Askeladden satte henne foran seg på hesten og red hjem.
Da han kom fram var også brødrene hans kommet, hver med sin brud. Men de var stygge og ufyselige, og de hadde til og med kranglet og slåss med kjærestene sine på veien. På hodet hadde de hatter malt med tjære og sot, og regnet hadde fått det til å renne nedover ansiktene deres.
Da brødrene fikk se Askeladdens brud, ble de misunnelige. Men kongen ble så glad i dem begge at han jaget de andre på dør.
Så holdt Askeladden bryllup med dukken i gresset, og siden levde de godt og lykkelig i lang, lang tid. Og er de ikke døde, så lever de ennå.
Budskapet: vær snill og hjelpsom, ikke døm noen etter utseendet eller størrelsen - den som er god mot andre får ofte det beste til slutt.