barnesanger og eventyr
Askeladden
Og Dukken i Gresset
Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone hver, men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til svigerdatter.
Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de ut i verden for å finne hver sin kone, men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dugde ikke til noen ting.
Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg. Han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset for å gråte.
​
Men da han hadde sittet en liten stund, begynte en av tuene i gresset å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike, men hun var så ørende liten.
Hun gikk bort og spurte om han ikke ville komme ned og se dukken i gresset? Jo det ville han, og det gjorde han.
Da han hadde bøyd seg ned, satt dukken i gresset på en stol. Hun var så vakker og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.
Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone hver, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag.
Men vil du gjøre det, og vil du bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger, sa Askeladden.
Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så ørende liten.
Med denne skjorten reiste så Askeladden hjem, men da han kom fram, var han skamfull for den var så liten. Likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente sin lille kjæreste.
Da han kom til dukken i gresset, ville han ta henne opp på hesten, men nei, det ville hun ikke. Hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten, og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus. Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til å ri på henne, hun som var så ørliten.
Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden redd. Den spratt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så dukken i gresset falt i vannet. Askeladden visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen, men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt like stor som et annet voksent menneske, og enda vakrere enn før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.
Da Askeladden kom frem, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste, men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde slåss med kjærestene sine på veien. På hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere.
​
Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de misunnelige på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget de andre på dør.
Så holdt Askeladden bryllup med dukken i gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid. Og er de ikke døde, så lever de ennå.
