Den Stygge Andungen
Et eventyr om mobbing og utestengelse
Av H.C. Andersen
Midt i solskinnet lå det en gammel herregård, omgitt av de dypeste kanaler.
Her lå en and og ruget på eggene side. Hun hadde ligget lenge, og begynte å bli både utålmodig og ensom - for det tok så fryktelig lang tid - og hun fikk så sjeldent besøk.
Endelig knaket det i det ene egget etter det andre:
- Pip! Pip! sa det. Alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet ut.
- Så stor som verden er! sa ungene, for nå hadde de jo mye mer plass enn da de lå inne i egget.
- Tror dere dette er hele verden? sa moren. - Den strekker seg langt over på den andre siden av hagen, helt bort til prestens jorder…. men der har jeg aldri vært! Er dere her alle sammen?
Så reiste hun seg opp og telte.
- Nei, jeg har ikke alle! Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal det vare?
En gammel and kom på besøk.
- Nå, hvordan går det? spurte hun.
- Det varer så lenge med det ene egget, sukket andemor. - Det går ikke hull på det! Men se på de andre - de er de søteste andungene jeg har sett.
Den gamle anden myste på det store egget.
- Få se! Mhm... du skal se det er et kalkunegg. Jeg ble en gang lurt selv, og det var umulig å få de ungene ut i vannet. De var redde hele gjengen. Jeg rappet og snappet, men det nyttet ikke. Få se… jo, det er et kalkunegg. La det bare ligge, og lær de andre barna dine å svømme!
- Jeg får vel ligge på det litt til! sa andemor. - Har jeg ligget så lenge, kan jeg holde ut en stund til!
- Vær så god, sa den gamle anden, og vagget videre.
Endelig sprakk det store egget.
- Pip! Pip! sa den store ungen, og veltet ut.
Andemor så på ham.
- Det var da en forferdelig stor andunge. Ingen av de andre ser sånn ut.. Det kunne vel ikke være en kalkunkylling? Nei, det er min egen unge. I vannet skal han, om jeg så må sparke ham uti!
Dagen etter var det et velsignet fint vær. Andemor tok med seg hele flokken til kanalen.
- Kvakk, kvakk! sa hun. En etter en plumpet andungene uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Også den store grå andungen svømte med.
- Nei, han er ingen kalkun, sa moren lettet. - Se så fint han bruker bena, hvor rank den svømmer! I grunnen er han ganske pen. Kvakk, kvakk! kom nå, så skal jeg vise dere veien til andegården. Hold dere tett inntil meg - og pass dere for katten! Sånn! Nei ned med halsen nå og si: Kvakk!
Og det gjorde de.
Men de andre endene i andegården så på dem og sa ganske høyt:
- Se, skal vi nå ha den skokken også? Som om vi ikke har nok fra før! Å fy, som den ene andungen ser ut! Han vil vi ikke ha her.
Straks fløy en and bort, og bet den i nakken.
- La ham være! sa andemor. Han har ikke gjort dere noe!
- Nei, men han er for stor og for sær! og derfor skal han settes på plass!
En gammel and med en klut rundt benet kom forbi.
- Det er noen pene barn du har, mor. Alle sammen like pene - unntatt den ene. Jeg skulle ønske du kunne gjøre han om igjen!
- Det går ikke Deres nåde, sa andemoren. - Han er kanskje ikke pen, men han er så snill og god - og svømmer like fint som alle de andre, ja, jeg våger å påstå: enda litt finere!
Så plukket hun ham i nakken og la til:
- Dessuten er han en andrik.
Den stakkars andungen som kom sist ut av egget, og så så fæl ut, ble bitt, dyttet og gjort narr av - både av endene og av hønsene.
- Han er alt for stor! sa de alle sammen.
Andungen visste ikke hvor han skulle stå eller gå. Han var så lei seg for at han så så stygg ut, og hele andegården ertet ham.
Slik gikk den første dagen. Og siden ble det bare verre. Han ble jaget av alle. Til og med søsknene var slemme mot ham. Den stakkars andungen løp og fløy over gjerdet. Han løp lenger og lenger bort.
Da det led mot kveld, kom han til en liten bondegård. Her bodde det en gammel kone med sin katt og høne.
Om morgenen merket de straks den fremmede andungen.
- Hva for noe? sa konen og så seg omkring, men hun så dårlig og trodde derfor at det var en feit and.
- Nå kan jeg få andeegg - bare det ikke er en andrik!
Så ble andungen tatt inn på prøve i tre uker, men det kom ingen egg.
- Kan du ikke legge egg? spurte kona.
- Nei.
- Ja, da får du bare holde munn!
Og katten sa:
- Kan du skyte rygg, male og gnistre?
- Nei.
- Ja, da får du heller ikke ha noen mening når fornuftige folk snakker!
Andungen satt i kroken og var i dårlig humør. Han tenke på frisk luft og solskinn, og fikk så forunderlig lyst til å svømme på vannet. Til slutt kunne den ikke holde seg, og måtte si det til hønen.
- Du har ingenting å fare med, sa hønen. Det er derfor du får slike nykker. Legg egg eller mal, så går det over.
- Dere forstår meg ikke, sa andungen og løp av gårde.
Det ble høst, bladene i skogen ble gule og brune, vinden tok fatt i dem så de danset omkring, og oppe i luften var det kaldt.
En kveld da solen gikk ned, kom det en flokk vakre, store fugler frem fra buskene. Andungen hadde aldri sett noe så vakkert. De var skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner.
De utstøtte en forunderlig lyd, bredte ut de praktfulle vingene - og fløy bort fra de kalde strøkene - mot varmere land, til åpne sjøer.
Andungen kunne ikke glemme de vakre fuglene. Han visste ikke hva slags fugler det var, men var likevel blitt glad i dem - mer enn han hadde vært glad i noen annen.
Vinteren ble så kald, så kald. Andungen måtte svømme rundt og rundt i vannet, så vannet ikke skulle fryse helt til. Men hver natt ble hullet mindre. Til slutt var han så sliten at den lå helt stille, og så frøs han fast i isen.
Tidlig neste morgen kom en bonde forbi, og fikk øye på andungen. bonden slo isen i stykker med treskoen og tok ham med seg hjem.
Barna ville leke med ham, men andungen trodde de ville være slemme. I forskrekkelsen fór han opp i melkefatet, så melken skvulpet ut i stuen.
Konen skrek og slo hendene i været, og da fløy andungen opp i trauet som det var smør i, ned i meltønna og ut igjen. Sånn som han så ut til slutt!
Det var godt døren sto åpen - for ut fór han og la seg i dvale mellom buskene.
Andungen lå i myren mellom sivene, da solen igjen begynte å skinne varmt. Lerkene sang, og det var blitt deilig vårvær. Da løftet han vingene sine - de bruste sterkere enn før og bar ham kraftig av sted. Snart var han i en stor hage, hvor epletrærne sto i blomst og syrinene duftet og hang på lange, grønne grener. Så herlig det var, så forfriskende vårlig. Rett foran ham, ut fra skogholtet, kom tre vakre, hvite svaner. De bruste med fjærene og fløt så lett på vannet!
- Jeg flyr bort til de kongelige fuglene! Men de hakker meg vel i hjel siden jeg er så stygg, tenkte andungen.
Han fløy ut i vannet og svømte bort til de praktfulle svanene. Da de fikk øye på ham, skjøt de frem med brusende fjær.
- Bare drep meg, sa det stakkars dyret og bøyde hodet mot vannflaten.
Men hva så han i det klare vannet? han så sitt eget speilbilde - andungen var ikke lenger en klumpete, grå fugl - stygg og fæl. Vet du hva han var? Ja, han var selv en svane.
De store svanene svømte rundt ham og strøk ham med nebbet.
Det kom noen barn ut i hagen og kastet brød og korn i vannet. Den minste ropte:
- Der er det en ny!
Og de andre barna jublet:
- Ja, der er det kommet en ny! De klappet i hendene og danset rundt.
- Den nye er den peneste! Så ung og vakker!
Da de gamle svanene neide for ham, følte han seg sjenert og stakk hodet under vingene. Andungen tenkte på alt han hadde vært gjennom - hvordan alle hadde jaget og hånet ham. Og nå hørte han folk si at han var den vakreste.
Andungen bruste med fjærene, løftet den slanke halsen og jublet av hele sitt hjerte:
- Så stor lykke - drømte jeg aldri om, da jeg var den stygge andungen!