• Spotify - eventyrforbarn.no
  • Apple Music - eventyrforbarn.no
  • iTunes - eventyrforbarn.no
  • Deezer - eventyrforbarn.no
  • YouTube - eventyrforbarn.no

Hør så mange eventyr du vil

DEN STYGGE ANDUNGEN

Det var så deilig ute på landet. Det var sommer, kornet sto gult, havren grønn, høyet var satt opp i stakker nede på de grønne engene. Rundt åkrene og engene var det store skoger, og inne i skogene dype sjøer. Jo, visst var det deilig på landet! 

 

Midt i solskinnet lå det en gammel herregård med de dypeste kanaler rundt.  Og her lå det en and på redet. Hun skulle ruge ut de små andungene sine, men nå var hun nesten lei av det, for det tok så lang tid, og hun fikk så sjelden besøk.

 

De andre endene likte bedre å svømme omkring i kanalene enn å gå opp og sitte under et skreppeblad for å sladre med henne.

 

Endelig knakte det i det ene egget etter det andre: “Pip! Pip!” sa det, alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet ut.

“Så stor som verden er!” sa alle ungene, for de hadde jo atskillig mer plass nå enn da de lå inne i egget.

“Tror dere at det er hele verden?” sa moren, “Den strekker seg langt over på den andre siden av hagen, helt bort til prestens jorder, men der har jeg aldri vært!! - Dere er vel her alle sammen?” Og så reiste hun seg opp. “Nei, jeg har ikke alle! Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal det vare? Nå er jeg snart lei av det!” Og så la hun seg ned igjen.

 

“Nå, hvordan går det?” sa en gammel and som kom på besøk.

“Det varer så lenge med det ene egget” sa anden som ruget. “Det går ikke hull på det! Men nå skal du se de andre. De er de søteste andungene jeg har sett. 

 

“Få se på det egget som ikke vil sprekke!” sa den gamle. “Du skal se det er et kalkunegg. Slik ble jeg lurt engang, og jeg visste ikke min arme råd med de ungene, for de er redde for vannet, skjønner du. Jeg fikk dem ikke uti. Jeg rappet og snappet, men det nyttet ikke. - Få se på egget! Jo, det er et kalkunegg. La det bare ligge, og lær de andre barna dine å svømme!”

 

“Jeg får vel ligge på det litt til!” sa anden. “Har jeg ligget så lenge, kan jeg holde ut en stund til!”

“Vær så god!” sa den gamle anden, og så gikk hun.

Endelig sprakk det store egget. “Pip! Pip!” sa ungen og veltet ut.

Stor og stygg var han. Anden så på ham. “Det var da en forferdelig stor andunge,” sa hun. “Ingen av de andre ser sånn ut! Det skulle vel aldri være en kalkunkylling? Nå, det skal vi snart finne ut! I vannet skal han, om jeg så skal sparke ham uti!”

 

Dagen etter var det et velsignet fint vær. Andemor, med hele familien, kom ned til kanalen. Med et plask hoppet hun i vannet. “Rapp, rapp!” sa hun, og så plumpet den ene andungen etter den andre uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Bena gikk av seg selv, og uti var de alle sammen, også den stygge, grå ungen svømte med.

 

“Nei, det er ingen kalkun” sa hun. “Se så fint den bruker bena, hvor rank den svømmer! Det er min egen unge. I grunnen er den ganske pen, når man ser nøyere på den. Rapp, rapp! Bli med meg nå, så skal jeg vise dere veien og presentere dere i andegården. Men hold dere tett inntil meg, så ingen tråkker på dere, og pass dere for katten. Sånn! Nei med halsen nå og si: Rapp!”

Og det gjorde de. Men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt: ” Se, skal vi nå ha den skokken også? Som om vi ikke har nok fra før! Og fy, som den ene andungen ser ut! Ham vil vi ikke ha her” Og straks fløy det en and bort og bet den i nakken.

 

“La ham være!” sa moren. “Han har ikke gjort dere noe!”

“Nei, men han er for stor og for sær!” sa anden som bet. “Og derfor skal han kustes!”

“Det er noen pene barn du har, mor!” sa den gamle anden med kluten rundt benet. “Alle sammen like pene, unntatt den ene, ham har du ikke fått til. Jeg skulle ønske du kunne gjøre ham om igjen!”

 

 

“Det går ikke, Deres nåde” sa andemoren. “Han er ikke noe pen, men han er så snill og god og svømmer like fint som alle de andre, ja, jeg våger å påstå: enda litt finere. Jeg tror nok han vokser seg pen, Han har ligget for lenge i egget, derfor har han ikke fått den rette fasongen!” Så plukket hun ham i nakken og stelte med ham. “Dessuten er han en andrik,” sa hun, 

 

“De andre andungene er nydelige” sa den gamle. 

 

Den stakkars andungen som var kommet sist ut av egget og så så fæl ut, ble bitt, knuffet og gjort narr av, og det både av endene og hønsene. “Han er alt for stor!” sa de alle sammen. 

 

Den stakkars andungen visste ikke hvor den skulle stå eller gå, den var så lei seg for at den så så stygg ut og hele andegården ertet ham.

 

Slik gikk den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den stakkars andungen ble jaget av dem alle sammen, selv søsknene var slemme mot ham, og de sa hele tiden: “Gid katten ville ta deg, ditt fæle spetakkel!” Og moren sa: “Bare du hadde vært langt borte!” Endene bet ham, hønsene hakket ham, og piken som skulle gi dyrene mat, sparket til ham.

Da løp og fløy han over gjerdet. Han løp lenger og lenger bort. 

 

Da det led mot kveld, kom den til en fattig liten bondegård. Huset var så elendig, at det ikke selv visste hvilken kant det skulle ramle til, derfor ble det stående. Den stygge andungen merket at døren var gått av den ene hengselen og hang så skjevt at han kunne smette inn i stuen gjennom sprekken, og det gjorde han.

Her inne bodde det en gammel kone med sin katt og høne. Katten var flink til å skyte rygg og male, Hønen var flink til å verpe, og konen var like glad i dem som om de hadde vært hennes egne barn.

 

Om morgenen merket de straks den fremmede andungen, og katten begynte å male og hønen å klukke.

“Hva for noe!” sa konen og så seg omkring, men hun så ikke godt og trodde derfor at andungen var en fet and som hadde gått seg bort. “Det var jo en fin fangst!” sa hun. “Nå kan jeg få andeegg, bare det ikke er en andrik! Det må vi prøve”

 

Så ble andungen tatt inn på prøve i tre uker, men det kom ingen egg. Katten var herre i huset og hønen var frue, og alltid sa de: “Vi og verden!” for de trodde de var halvparten, og den aller beste delen. 

“Kan du legge egg?” spurte kona

“Nei”

“Ja, da får du bare holde munn!”

Og katten sa: “Kan du skyte rygg, male og gnistre?”

“Nei”

“Ja, da får du heller ikke ha noen mening når fornuftige folk snakker!”

Og andungen satt i kroken og var i dårlig humør. Da kom den til å tenke på frisk luft og solskinn og fikk så forunderlig lyst til å flyte på vannet. Til slutt kunne den ikke la være, den måtte si det til hønen.

“Hva går det av deg?” spurte hun. “Du har ingenting å fare med, det er derfor du får slike nykker. Legg egg eller mal, så går det over.

“Dere forstår meg ikke” sa andungen.

“Hvis ikke vi forstår deg, hvem skulle da forstå deg? Du kan da ikke mene at du er klokere enn katten og konen, for ikke å snakke om meg. Ikke skap deg, barn. Takk din skaper for alt det gode vi har gjort for deg her!

 

Nå ble det høst, bladene i skogen ble gule og brune, vinden grep fatt i den så de danset omkring, og oppe i luften var det kaldt.

Ja, det var til å fryse av når man tenker på det, og den stakkars andungen hadde det slett ikke godt.

 

En kveld da solen gikk ned, kom det en flokk vakre, store fugler frem fra buskene. Andungen hadde aldri sett noe så pent. De var skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en forunderlig lyd, bredte ut de praktfulle lange vingene og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer. 

 

Andungen kunne ikke glemme de vakre fuglene, og så snart den ikke kunne se dem lengre, dukket den ned på bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom helt ute av seg. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men likevel var den blitt glad i dem, mer enn den hadde vært glad i noen annen. 

 

Vinteren ble så kald, så kald. Andungen måtte svømme rundt og rundt i vannet, så det ikke skulle fryse helt til. Men hver natt ble hullet den svømte i, mindre og mindre. Det frøs så det knakte i isskorpen, og andungen måtte alltid bruke bena for at vannet ikke skulle lukke seg. Til slutt var den så sliten at den lå helt stille, og så frøs den fast i isen.

 

Tidlig neste morgen kom det en bonde, og han fikk se den, gikk ut og slo isen i stykker med treskoen sin og bar andungen med hjem til konen sin. Der livnet den til igjen.

 

Barna ville leke med den, men andungen trodde de ville være slemme, og i forskrekkelsen fór den rett opp i melkefatet så melken skvulpet ut i stuen. Konen skrek og slo hendene i været, og da fløy den i trauet som det var smør i, så ned i meltønnen og opp igjen.

Sånn som den så ut til slutt! Konen skrek og slo etter den med ildtangen, barna løp hverandre over ende for å fange andungen, og de lo og de skrek. Det var godt døren sto åpen, ut fór den mellom buskene i nysnøen – og der lå den som i dvale.

 

Det ville bli altfor bedrøvelig å fortelle om all den nøden og elendigheten den måte lide hele den strenge vinteren - den lå i myren mellom sivene da solen igjen begynte å skinne varmt. Lerkene sang - det var deilig vårvær.

 

Da løftet den med ett vingene sine, de bruste sterkere enn før og bar den kraftig av sted. Like etter var den i en stor hage, hvor epletrærne sto i blomst, hvor syrinene duftet og hang på lange, grønne grener, helt ned til de buktende kanalene. Så herlig det var, så forfriskende vårlig. Rett foran den, ut av skogholtet, kom det tre vakre, hvite svaner. De bruste med fjærene og fløt så lett på vannet! 

 

Andungen kjente igjen de praktfulle dyrene, og ble så underlig sørgmodig.

“Jeg flyr bort til de kongelige fuglene! De hakker meg vel i hjel fordi jeg som er så stygg, men det får ikke hjelpe, det er bedre å bli drept av dem enn å bli kløpet av endene, og ha det vondt om vinteren” Og så fløy den ut i vannet og svømte bort til de praktfulle svanene. 

 

 

Da de fikk øye på den, skjøt de med brusende fjær frem mot den. “Bare drep meg!” sa det stakkars dyret og bøyde hodet mot vannflaten og ventet på døden - men hva så den i det klare vannet?

Den så sitt eget speilbilde under seg, og den var ikke lenger en klumpete, svartgrå fugl, stygg og fæl, Vet du hva den var? – Ja, den var selv en svane.

 

Den følte seg så glad over all nøden og motgangen den hadde vært gjennom. Nå forsto den hvilken lykke og herlighet som ventet. Og de store svanene svømte rundt den og strøk den med nebbet.

Det kom noen små barn ut i hagen og kastet brød og korn ut i vannet, og den minste ropte:

 

“Der er det en ny!” og de andre barna jublet: “Ja, der er det kommet en ny!”

De klappet i hendene og danset rundt.

Så løp barna etter far og mor, og det ble kastet brød og kake i vannet, og alle sa: “Den nye er den peneste! Så ung og vakker” Og de gamle svanene neide for den.

 

Da følte den seg så sjenert og stakk hodet under vingene, visste ikke hvor den skulle gjøre av seg. Den tenkte på hvordan de hadde forfulgt og hånet den, og hørte nå alle si at den var den vakreste av alle vakre fugler. Syrinene bøyde grenene helt ned i vannet til den, og solen skinte så varmt og godt. Da bruste den med fjærene, den slanke halsen løftet seg, og så jublet den av hele sitt hjerte: “Så stor lykke drømte jeg aldri om da jeg var den stygge andungen!”

  • Spotify - Populære Barnesanger
  • Apple Music - Populære Barnesanger
  • Deezer - Populære Barnesanger
  • YouTube - Populære Barnesanger

Hør så mange barnesanger du vil

NORGE NORWAY 98814363 Eidsvoll