- Tror dere at det er hele verden? sa moren. Den strekker seg langt over på den andre siden av hagen, helt bort til prestens jorder…., men der har jeg aldri vært! Dere er vel her alle sammen?

 

Og så reiste hun seg opp.

- Nei, jeg har ikke alle! Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal det vare?

- Nå, hvordan går det? sa en gammel and som kom på besøk.

- Det varer så lenge med det ene egget, sa anden som ruget. Det går ikke hull på det! Men nå skal du se de andre. De er de søteste andungene jeg har sett. 

- Få se på det egget som ikke vil sprekke! Mhm. Du skal se det er et kalkun egg. Slik ble jeg lurt engang, og jeg visste ikke min arme råd med de ungene, for de er redde for vannet, skjønner du. Jeg fikk dem ikke uti. Jeg rappet og snappet, men det nyttet ikke. Få se på egget!… Jo, det er et kalkunegg. La det bare ligge, og lær de andre barna dine å svømme!

- Jeg får vel ligge på det litt til! sa anden. Har jeg ligget så lenge, kan jeg holde ut en stund til!

- Vær så god! sa den gamle anden, og så gikk hun.

 

Endelig sprakk det store egget. Pip! Pip! sa ungen og veltet ut. Andemor så på ham.

- Det var da en forferdelig stor andunge. Ingen av de andre ser sånn ut! Det skulle vel aldri være en kalkunkylling? Nei, det er min egen unge. I vannet skal han, om jeg så skal sparke ham uti!

​

Dagen etter var det et velsignet fint vær. Andemor, med hele familien, gikk ned til kanalen. 

- Kvakk, kvakk! sa hun, og så plumpet den ene andungen etter den andre uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Bena gikk av seg selv, og uti var de alle sammen, også den stygge, grå ungen svømte med.

- Nei, det er ingen kalkun, sa hun. Se så fint den bruker bena, hvor rank den svømmer! I grunnen er den ganske pen. Kvakk, kvakk! Bli med meg nå, så skal jeg vise dere veien og presentere dere i andegården. Men hold dere tett inntil meg, så ingen tråkker på dere, og pass dere for katten. Sånn! Nei ned med halsen nå og si: Kvakk!

 

Og det gjorde de. 

Men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt:

- Se, skal vi nå ha den skokken også? Som om vi ikke har nok fra før! Åh fy, som den ene andungen ser ut! Han vil vi ikke ha her. Straks fløy en and bort, og bet den i nakken.

- La ham være! sa moren. Han har ikke gjort dere noe!

- Nei, men han er for stor og for sær! Og derfor skal han kustes!

​

- Det er noen pene barn du har, mor! sa den gamle anden med kluten rundt benet. Alle sammen like pene, unntatt den ene, han har du virkelig ikke fått til. Jeg skulle ønske du kunne gjøre han om igjen!

- Det går ikke, Deres nåde sa andemoren. Han er ikke noe pen, men han er så snill og god, og svømmer like fint som alle de andre, ja, jeg våger å påstå: enda litt finere. Så plukket hun ham i nakken og stelte med ham. Dessuten er han en andrik.

 

Den stakkars andungen som var kommet sist ut av egget og så så fæl ut, ble bitt, knuffet og gjort narr av, og det både av endene og hønsene.

- Han er alt for stor! sa de alle sammen. 

Andungen visste ikke hvor den skulle stå eller gå. Den var så lei seg for at den så så stygg ut, og hele andegården ertet ham.

​

Slik gikk den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den ble jaget av dem alle sammen, selv søsknene var slemme mot ham. Den stakkars andungen løp og fløy over gjerdet. Han løp lenger og lenger bort. 

Da det led mot kveld, kom den til en fattig liten bondegård. Her bodde det en gammel kone med sin katt og høne.

 

Om morgenen merket de straks den fremmede andungen.

- Hva for noe? sa konen og så seg omkring, men hun så ikke godt og trodde derfor at andungen var en fet and som hadde gått seg bort. Nå kan jeg få andeegg, bare det ikke er en andrik! 

Så ble andungen tatt inn på prøve i tre uker, men det kom ingen egg.

- Kan du ikke legge egg? spurte kona.

- Nei.

- Ja, da får du bare holde munn!

Og katten sa:

- Kan du skyte rygg, male og gnistre?

- Nei.

- Ja, da får du heller ikke ha noen mening når fornuftige folk snakker!

 

Den stakkars andungen satt i kroken og var i dårlig humør. Da kom den til å tenke på frisk luft og solskinn, og fikk så forunderlig lyst til å flyte på vannet. Til slutt kunne den ikke la være, den måtte si det til hønen.

- Du har ingenting å fare med, det er derfor du får slike nykker. Legg egg eller mal, så går det over.

- Dere forstår meg ikke, sa andungen og løp sin vei.

​

Det ble høst, bladene i skogen ble gule og brune, vinden grep fatt i dem så de danset omkring, og oppe i luften var det kaldt. Ja, det var til å fryse av når man tenker på det, og den stakkars andungen hadde det slett ikke godt.

​

En kveld da solen gikk ned, kom det en flokk vakre, store fugler frem fra buskene. Andungen hadde aldri sett noe så pent. De var skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner. 

De utstøtte en forunderlig lyd, bredte ut de praktfulle lange vingene og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer. 

Andungen kunne ikke glemme de vakre fuglene. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men likevel var den blitt glad i dem, mer enn den hadde vært glad i noen annen. 

​

Vinteren ble så kald, så kald. Andungen måtte svømme rundt og rundt i vannet, så det ikke skulle fryse helt til. Men hver natt ble hullet den svømte i, mindre og mindre. Det frøs så det knakte i isskorpen, og andungen måtte bruke bena for at vannet ikke skulle lukke seg. Til slutt var den så sliten at den lå helt stille, og så frøs den fast i isen.

 

Tidlig neste morgen kom det en bonde forbi, og han fikk se den. Han gikk ut og slo isen i stykker med treskoen sin, og bar andungen med hjem. Der livnet den til igjen.

Barna ville leke med den, men andungen trodde de ville være slemme, og i forskrekkelsen fór den rett opp i melkefatet så melken skvulpet ut i stuen. 

Konen skrek og slo hendene i været, og da fløy den opp i trauet som det var smør i, så ned i meltønnen og opp igjen. Sånn som den så ut til slutt! Det var godt døren sto åpen. Ut fór den mellom buskene i nysnøen – og der lå den som i dvale.

​

Den lå i myren mellom sivene da solen igjen begynte å skinne varmt. Lerkene sang. Det var deilig vårvær. Da løftet den med ett vingene sine, de bruste sterkere enn før og bar den kraftig av sted. Like etter var den i en stor hage, hvor epletrærne sto i blomst, hvor syrinene duftet og hang på lange, grønne grener.  Så herlig det var, så forfriskende vårlig. Rett foran den, ut av skogholtet, kom det tre vakre, hvite svaner. De bruste med fjærene og fløt så lett på vannet! 

- Jeg flyr bort til de kongelige fuglene! Men de hakker meg vel i hjel fordi jeg som er så stygg, tenkte andungen. Og så fløy den ut i vannet og svømte bort til de praktfulle svanene. 

Da de fikk øye på den, skjøt de med brusende fjær frem mot den.

- Bare drep meg! sa det stakkars dyret og bøyde hodet mot vannflaten. Men hva så den i det klare vannet? Den så sitt eget speilbilde under seg, og den var ikke lenger en klumpete, svartgrå fugl, stygg og fæl. Vet du hva den var? Ja, den var selv en svane.

​

De store svanene svømte rundt den og strøk den med nebbet. Det kom noen små barn ut i hagen og kastet brød og korn ut i vannet, og den minste ropte:

- Der er det en ny!

Og de andre barna jublet:

- Ja, der er det kommet en ny! De klappet i hendene og danset rundt. Den nye er den peneste! Så ung og vakker.

 

Da de gamle svanene neide for den følte den seg så sjenert og stakk hodet under vingene. Den tenkte på hvordan alle hadde forfulgt og hånet den, og hørte nå alle si at den var den vakreste. Da bruste den med fjærene, den slanke halsen løftet seg, og så jublet den av hele sitt hjerte:

- Så stor lykke, drømte jeg aldri om, da jeg var den stygge andungen!