Tommelise
Et eventyr av H.C. Andersen
Det var en gang en kone som ønsket seg et lite barn, men hun visste ikke hvordan hun skulle få tak i et. Derfor gir hun til en gammel heks og sa:
- Jeg vil så inderlig gjerne ha et lite barn, kan du hjelpe meg?
- Det er ingen sak, svarte heksa. - Her har du et byggkorn. Legg det i en blomsterpotte, så skal du snart få se noe rart!
Kona gjorde som heksa sa, og snart vokste det opp en vakker tulipan.
- For en nydelig blomst! sa konen og kysset de røde og gule kronbladene. Med ett hørtes et lite smell, og blomsten åpnet seg.
Midt inne på den grønne frøstolen satt en bitteliten pike - så yndig og fin - bare en tomme lang. Derfor kalte de henne Tommelise.
Hun fikk et lakkert valnøttskall til vugge, madrass av blå fiolblader, og et rosenblad som dyne.
Om dagen lekte Tommelise på et bord, hvor konen hadde lagt en stor tallerken omgitt av blomster. Midt på vannet, i tallerkenen fløt et stort tulipanblad, og på det kunne Tommelise seile frem og tilbake med to hvite hestehår som årer.
En natt hun lå i den pene sengen sin, kom det en stor og stygg padde hoppende inn gjennom vinduet. Hun så Tommelise og sa:
- For en deilig kone til sønnen min!
Hun tok tak i valnøttskallet og hoppet ned i hagen.
Der rant en stor, bred elv, og i den bodde padden med sønnen sin.
- Koax, koax, - det var alt han kunne si da han så tommelise.
- Ikke snakk så høyt, da våkner hun! sa den gamle padden. - Vi setter henne ut i elven på et vannliljeblad. Derfra kan hun ikke rømme, mens vi gjør i stand stasstuen i mudderet.
Tidlig neste morgen våknet Tommelise. Da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte. Hun satt alene på det store grønne bladet, og det var vann på alle kanter.
Den gamle padden svømte med den stygge sønnen sin ut til bladet der Tommelise sto.
- Her kan du se sønnen min, sa padden. - Han skal være mannen din, og dere skal bo så fint nede i gjørma!
Men Tommelise gåt bare enda mer. Hun ville ikke bo hos den fæle padden eller ha den ekle sønnen hennes til mann.
Fiskene i bekken syntes synd på henne som måtte leve med de stygge paddene, så de gnagde over stilken på bladet, slik at det løsnet og fløt nedover elven- langt bort, så paddene ikke kunne følge etter.
Akkurat da kom en stor oldenborre flygende, den fikk øye på Tommelise, grep henne rundt livet og fløy til det største grønne bladet i treet. Snart kom alle de andre oldenborrene som bodde i treet for å se på henne.
- Hun har jo bare to bein! sa en.
- Hun har ingen følehorn! sa en annen.
- Hun er så smal om livet. Fysj! Hun ser jo ut som et menneske!
- Så stygg hun er!
Oldenborren som hadde tatt henne med, syntes hun var vakker - men etter alt det de andre sa, ble han selv i tvil og bestemte seg for at han ikke ville ha henne likevel. Han fløy ned og satte henne på en tusenfryd.
Hele sommeren levde Tommelise alene i skogen. Hun flettet seg en seng av gresstrå og hengte den under et stort skreppeblad, så det ikke skulle regne på henne. Om dagen spiste hun av blomstenes søte nektar og drakk dugg fra bladene.
Slik gikk sommeren og høsten, men så kom vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så vakkert fløy sin vei. Trærne og blomstene visnet, det store skreppebladet hun hadde bodd under, krøllet seg sammen og ble til en gul stilk.
Tommelise frøs skrekkelig.
Det begynte å snø, og for henne, som bare var en tomme høy, føltes hvert snøfnugg som en hel skuffe is. Hun pakket seg inn i et visnet blad, men det hjalp lite. Hun måtte gå for å holde på varmen.
Like utenfor skogen lå en stor kornåker, For henne var det som å gå gjennom en hel skog, og sånn som hun skalv av kulde.
Til slutt fant hun en liten jordgang. det var markmusene hjem. Hun banket på og sa med svak stemme:
- Kan jeg få litt byggkorn? jeg har ikke spist på to dager.
- Stakkars lille deg, sa markmusen. - Kom inn i den varme stuen og spis med meg!
Tommelise fikk bo hos markmusen hele vinteren, men måtte holde huset rent og fortelle historier.
- Nå får vi nok snart besøk, sa markmusen. - Naboen min pleier å komme hver åttende dag. Han har enda større hus enn meg! kunne du fått ham til mann, ville du vært godt forsørget. Men han kan ikke se, så du må fortelle de fineste historier du kan.
Men Tommelise hadde slett ikk lyst til å gifte seg med en muldvarp.
Muldvarpen kom på besøk i den svarte fløyelspelsen og han forelsket seg i henne med det samme.
Han hadde nylig gravd en gang gjennom jorden fra sitt til deres hus, og markmusen og Tommelise fikk lov til å spasere når de ville. Men han sa at de ikke måtte bli redde for den døde fuglen som lå i gangen.
Muldvarpen tok et stykke trøske i munnen og lyste vei. Da de kom til stedet der fuglen lå, satte han den brede nesen sin mot taket og presset jorden opp, så det ble et stort hull som lyset kunne skinne ned gjennom. Midt på gulvet lå svalen. Da de andre snudde ryggen til fuglen, bøyde hun seg ned og kysset den.
- Kanskje det var den som sang så vakkert for meg i sommer, tenkte hun.
Om natten fikk ikke Tommelise sove, så hun sto opp og flettet et varmt teppe av høy, som hun bar ned og bredte over fuglen. Så la hun hodet inntil brystet dens- og skvatt, for det var noe som banket der inne. Fuglen var ikke død. Den lå i dvale.
Natten etter listet hun seg ned til den igjen, og da var svalen våken.
- Takk skal du ha, du søte lille pike! Jeg er blitt så god og varm. Snart får jeg kreftene igjen.
Hele vinteren ble svalen der nede. Så snart våren kom, sa den adjø til Tommelise. Svalen spurte om hun ville følge med. Hun kunne sitte på ryggen dens, og så skulle de fly langt ut i den grønne skogen.
Men Tommelise visste at markmusen ville bli lei seg om hun bare dro fra henne på den måten.
- Nei, det kan jeg ikke! sa Tommelise.
- Adjø, adjø, du søte lille pike, sa svalen og fløy ut i solskinnet.
Tommelise så etter den. Hun fikk tårer i øynene, for hun var blitt så glad i den.
- I sommer skal du sy deg en brudekjole, sa markmusen til Tommelise, for nå hadde muldvarpen fridd til henne. Tommelise gråt og sa at hun ikke ville ha den kjedelige muldvarpen.
- Det er jo en fin mann du får! Den svarte fløyelspelsen har selv ikke dronningen maken til!
Så skulle de ha bryllup. Muldvarpen var allerede kommet for å hente Tommelise. Det stakkars barnet var så bedrøvet, nå skulle hun si adjø til den vakre solen, som hun iallfall hadde fått lov å stå i døren og se på da hun var hos markmusen.
- Adjø, du klare sol! sa hun og rakte armene høyt i været, - Hils den lille svalen fra meg om du får se den!
- Kvirrevitt, kvirrevitt! sa det i det samme over hodet hennes. Det var den lille svalen som kom forbi. Straks den fikk se Tommelise, ble den så glad.
Tommelise fortalte hvor nødig hun ville ha den stygge muldvarpen til mann, og at hun skulle bo dypt under jorden, der solen aldri skinte.
- Nå kommer den kalde vinteren. Jeg skal fly av sted til et varmere land, vil du bli med? Du kan sitte på ryggen min, så flyr vi dit solen skinner finere enn her, hvor det alltid er sommer og skjønne blomster.
- Ja, jeg vil bli med deg! sa Tommelise og satte seg på ryggen til fuglen, og så fløy de høyt over skog og sjø, høyt over fjellene hvor det alltid er snø.
Tommelise krøp inn under de varme fjærene og stakk bare det lille hodet frem for å se alt det vakre under seg.
Til slutt kom de til de varme landene. Her skinte solen mye klarere, himmelen var to ganger så høyere, og på grøfter og gjerder vokste de skjønneste grønne og blå vindruer. Ved den blå sjøen lå et marmorslott, og under taket hadde svalen sitt rede.
- Her er huset mitt! Men vil du selv velge en av de praktfulle blomstene som vokser der nede, skal jeg sette deg der, og du får det så nydelig som du bare kan ønske deg!
Tommelise klappet i de små hendene sine.
Svalen fløy ned og satte henne på et stort blad, men som hun skvatt - for midt inne i blomsten satt det en liten mann. Han hadde den vakreste gullkrone på hodet, og de deiligste klare vinger på skuldrene. Han var ikke større enn henne selv.
I hver blomst bodde det en slik liten mann eller kone, men denne var kongen over dem alle.
- Å, så pen han er! hvisket Tommelise til svalen. Den lille prinsen ble redd for fuglen, men da han så Tommelise lyste han opp. Hun var den vakreste piken han noen gang hadde sett.
Den lille mannen tok gullkronen av og satte den på henne, spurte hva hun het, og om hun ville være konen hans, så skulle hun bli dronning over alle blomstene!
Det var noe til mann. Så annerledes enn paddens sønn og muldvarpen med den svarte fløyelspelsen. Tommelise sa derfor JA til den vakre prinsen. Det kom folk fra hver blomst og ga henne gaver - og den fineste av dem alle var et par vinger fra en stor flue. De ble festet på Tommelises rygg. Nå kunne hun også fly fra blomst til blomst.
Den lille svalen satt i redet og sang for dem det beste den kunne, men i hjertet var den trist, for den var så glad i Tommelise og ville aldri skilles fra henne.
- Adjø, adjø! sa svalen og fløy igjen bort fra de varme landene, langt bort, tilbake til Danmark. Der hadde den sitt rede over vinduet til mannen bor som kan fortelle eventyr, og for ham sang den, kvirrevitt, kvirrevitt. Og derfra har vi hele historien.