Møllersønnen ble forundret da han hørte katten snakke kan du vite, og gjorde ikke veien lang til skomakeren.

Der gikk de inn, og skomakeren tok mål av katten til støvler. Da støvlene var ferdige trakk katten dem på seg, så hentet den en sekk og strødde litt korn i bunnen på den. Knyttet den igjen, slengte den på ryggen, og gikk ut av huset på to ben, som et menneske.

 

Den gangen hadde de en konge der i landet som var så gruelig glad i rapphøns. Det var bare så sjelden han fikk noen. Hele skogen var full av dem, men de var så sky at jegerne nesten aldri fikk skutt noen av dem.

Det visste katten, og tenkte at: Nå skulle den være lurere enn alle jegerne til sammen. 

Straks den kom inn i skogen, åpnet den sekken og spredde kornet utover så det var lett å se. Sekkebåndet som var sydd fast til sekken tok den å la utover bakken og under en hekk. Der gjemte katten seg i gresset og la seg til å vente. Det varte ikke lenge før rapphønsene kom løpende, fant kornet og stakk hodet inn i inn i sekken. Den ene etter den andre og gav seg til å ete. Brått trakk katten i snora og snurpet sekken igjen.

 

Så slengte den sekken på ryggen og la i vei til kongens slott. Der fikk slottsvaktene se den.

Holdt! Hvor skal du hen?

Til Kongen, svarte katten.

Er du gal? Du tror vel ikke at vi kan slippe inn en katt til Kongen?

Åh, bare slipp han inn. Kongen kjeder seg fælt. Han vil sikkert synes at det er gøy å se at katten leker, sa en annen

 

Da katten kom inn til Kongen, bukket den ærbødig og sa:

Min herre Greven av Adlergipfel hilser ærbødigst og ber om at Deres Majestet ikke må forsmå disse rapphønsene som han nettopp har fanget.

 

Kongen ble glad for de fine fete fuglene, og gav befaling om at skattkammeret skulle åpnes, og katten skulle få så mye gull og sølv i sekken sin som den orket å bære.

Ta dette med hjem til herren din, og gi han min hjerteligste takk for gaven, sa Kongen.

 

Men hjemme satt den fattige møllersønnen mens han sturet og tenkte på at nå hadde han brukt alle pengene sine til et par støvler til katten. Det ville han ikke få stort igjen for tenkte han.

Men da kom katten inn, slengte den sekken fra seg på gulvet, knyttet den opp og ristet rikdommen utover gulvet foran møllersønnen.

Der har du betaling for støvlene. Kongen ba meg hilse og si tusen takk attpåtil.

 

Møllersønnen gledet seg over rikdommen, enda han kunne ikke forstå hvordan det hadde gått til. Men mens katten trakk av seg støvlene fortalte den alt om hvordan det hadde gått for seg.

Nå har du penger så det rekker en stund, sluttet han. Men bare vent, I morgen tar jeg støvlene på meg igjen, og da skal du bli enda rikere. Jeg har sagt til Kongen at du heter Grev Adlergipfel.

 

Dagen etter tok katten støvlene på slik den hadde sagt, og gikk på jakt. Det gikk som første gangen og han brakte Kongen rikelig fangst. Slik fortsatte det hver dag, og hver dag kom katten hjem med penger. Det varte ikke lenge før Kongen holdt mer av katten enn av noen andre, og den fikk gå ut og inn på slottet som den ville. 

 

En dag stod den nede i slottskjøkkenet og varmet seg ved peisen, da kom kusken inn.

Pokker ta den kongen og prinsessen! Jeg var på vei ned til vertshuset og ville ta meg et glass og et slag kort, og så fikk jeg beskjed om å kjøre Kongen og prinsessen en tur langs stranden.

Da katten hørte det, snek den seg hjem og sa til herren sin:

Hvis du gjerne vil bli en virkelig greve, så må du bli med meg ned til vannet og ta deg et bad.

Møllersønnen visste ikke hva han skulle svare for slikt prat, men han gjorde som katten sa. Han ble med ned til vannet, kledde av seg og hoppet i vannet. Katten skyndet seg og tok alle klærne hans, og gjemte dem.

 

Ikke før han var ferdig, så kom Kongen kjørende forbi. Katten gav seg til å syte og klage:

Åh, aller nådigste herr Konge! Herren min ville ta seg et bad, men så kom det en tyv og stjal alle klærne hans. Ja nå ligger min herre Greven der ute i vannet uten en tråd på kroppen, og kan ikke komme opp. Blir han liggende lenger der nå så fryser han seg fordervet og dør for meg.

Da Kongen hørte det, sendte han en av tjenerne hjem til slottet etter noen Kongens egne klær til Greven. Da møllersønnen hadde fått på seg de gilde klærne, kunne ingen se forskjell på han og en ordentlig Greve. Kongen hadde jo hørt om han også. Det var denne Greven som hadde sendt han alle de fine rapphønsene. Derfor spurte han om han ikke ville sette seg opp i vognen. Det hadde ikke prinsessen noe i mot heller, for Greven var ung og kjekk, og hun likte ham riktig godt.

 

Men katten hadde gått i forveien. Først kom den til en stor eng hvor minst hundre onnefolk holdt på med høyonna.

Hvem er det som eier denne enga? spurte katten.

Den store trollmannen, var svaret.

Hør her, sa katten. Snart kommer Kongen kjørende forbi, og når han spør hvem som eier denne enga, så skal dere svare at det er Greven. Gjør dere ikke som jeg sier, kommer jeg tilbake og kverker dere alle sammen.

​

Så gikk katten videre og kom til en åker som var så stor at ingen kunne se ende enden av den til den andre. Der hold over to hundre onnefolk på med å skjære kornet.

Hvem eier denne åkeren? spurte katten.

Den store trollmannen, var svaret han fikk.

Hør her! Snart kommer Kongen kjørende, og når han spør hvem som eier denne åkeren, skal dere svare at det er Greven. Gjør dere ikke som jeg sier, så kommer jeg tilbake og kverker dere alle sammen.

​

Til slutt kom katten til en fin skog. Der holdt over tre hundre tømmerhoggere med å felle eiketrær.

Hvem er det som eier denne skogen? spurte katten.

Den store trollmannen.

Hør her! Snart kommer Kongen kjørende forbi, og når han spør hvem som eier denne skogen, så skal dere svare at det er Greven. Og gjør dere ikke som jeg sier, så kommer jeg tilbake og kverker dere alle sammen.

Og så gikk katten videre, mens tømmerhoggerne rettet ryggen og stirret skremt etter den. Den så underlig ut der den skrevet av sted med støvler på som et menneske.

​

Om en stund kom den til trollmannens slott. Spaserte rett inn og hilste. Trollmannen så hånlig på den og spurte hva den ville. Katten bukket høflig og sa:

Jeg har hørt at, hvis du vil, kan du forvandle deg til alle slags dyr. Enten det er en hund, en rev eller til og med en ulv, men jeg kan aldri tro at du greier å skape deg om til en elefant. Det vil jeg i alle fall se før jeg tror det. Og det er derfor er jeg kommet hit.

Det er min minste kunst, svarte trollmannen overlegen, og ikke før det var sagt før han skapte seg om til en elefant.

Du store allverden, sa katten. Men en løve kan du vel ikke skape deg om til?

For meg er heller ikke det noen stor kunst, svarte trollmannen.

Og i neste øyeblikk var han en løve. Katten lot som om den ble forskrekket og ropte:

Det er da rent utrolig også! At slikt er mulig hadde jeg aldri drømt om. Men et enda større kunststykke ville vært om du kunne skape deg om til et bitte lite dyr. Noe slikt som en mus? Det blir vel for drøyt for deg det tenker jeg. Enda jeg vet at du er den største trollmannen i hele verden.

Åh jo da katten min? svarte trollmannen. Han var blitt rent smørblid av all rosen. Nå skal du få se.

Og i det samme løp det en liten mus rundt på gulvet. Katten kastet seg over musa med et sprang, og vipps hadde den jafset den i seg.

 

I mens hadde Kongen kjørt videre sammen med Greven og prinsessen. Så kom til den store enga.

Hvem eier denne fine enga? spurte Kongen.

Den tilhører Greven, ropte slåttefolkene i munnen på hverandre slik katten hadde befalt.

Det var da sannelig en vakker eng, sa Kongen.

​

Så kom de til den store kornåkeren.

Hvem er det som eier denne åkeren? undret kongen.

Den tilhører Greven, svarte onnefolkene.

Du store min, herre Greve. Det er da en flott eiendom de har.

 

Og så kom de til skogen.

Hvem eier denne skogen? ville Kongen vite.

Den tilhører Greven, svarte tømmerhoggerne.

Kongen undret seg enda mer og sa: De må være en grunnrik mann herr Greve. Ikke engang jeg har visst så fin en skog.

 

Til slutt kom de til slottet. Der stod katten på trappen, og i det vognen stanset, løp den ned, åpnet døren og sa:

Herre Konge! Dette er slottet til min herre, Greven av Adlergipfel. Han er glad og beæret over å kunne hilse dem velkommen.

Kongen steg ut og undret seg over det prektige slottet. Det var visst både større og vakrere enn hans eget.

I mens førte Greven prinsessen opp trappen og inn i den store salen, hvor det lyste av gull og edle stener.

Så ble prinsessen forlovet med Greven, og da gamlekongen døde ble Greven, Konge etter ham. Og katten med støvlene, ble statsminister.