Om våren da svalen og storken kom, spurte treet dem:

Vet dere hvor de føres hen? 

Svalene visste ikke noe, men storken nikket med hodet:

Jeg møtte mange skip da jeg fløy fra Egypt. På skipene var det prektige mastetrær, jeg tør si at det var dem, de luktet av gran. 

Åh, var jeg bare stor nok til å fly over havet!

 

Når det var ved juletid, ble ganske unge trær felt. Disse unge trærne, som var de aller vakreste, beholdt alltid alle grenene sine. De ble lagt på vogner og hester trakk dem av sted ut av skogen.

De er jo ikke større enn meg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle grenene sine? Hvor kjører de hen?

Det vet vi! Det vet vi! kvitret gråspurvene.

Vi var nede i byen og kikket inn i vinduene! Vi vet hvor de kjører hen! Åh, de kommer til den største glans og herlighet som kan tenkes! Vi har sett at trærne blir plantet midt i den varme stuen og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!

Og så ? spurte grantreet. Hva skjer så?"

Ja, mer har vi ikke sett! Det var fantastisk!

Treet jublet. Åh som jeg lengter! Om det bare var jul! Åh, var jeg alt på vognen! Var jeg bare i den varme stuen med all den prakt og herlighet!

Gled deg over meg! sa luften og sollyset. Gled deg over din friske ungdom ute i det fri! 

 

Men grantreet gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste. Vinter og sommer stod det grønt, mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "

Det er et deilig tre! Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugget dypt igjennom margen, treet falt med et sukk mot jorden. Det kunne slett ikke tenke på noen lykke, det var så trist ved å skilles fra hjemmet.

 

Det visste jo - at det aldri mer ville se de kjære gamle kamerater, de små busker og blomster rundt om. Ja, kanskje ikke engang fuglene. Og Avreisen var slett ikke noe behagelig. 

 

Treet kom først til seg selv da det ble pakket ut sammen med de andre trærne og hørte en mann si:

Det der er prektig! Vi tar bare det!

Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor, deilig sal. Rundt om på veggene hang portretter. Der var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker, og leketøy. 

 

Grantreet ble reist opp i en stor juletrefot. Åh, hvor treet skalv! Hva ville skje nå? Både tjenere og frøkner gikk og pyntet det.

På en gren hang små nett, klippet av farget papir; hvert nett var fylt med godterier.

Forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokst fast, og over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast i grenene - og aller øverst oppe i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig. 

I kveld, sa de alle sammen. I kveld skal det stråle!

Åh! tenkte treet. Var det bare kveld! Var bare lysene snart tent! Og hva vil da skje? Vil det komme trær fra skogen og se på meg? Vil gråspurvene fly ved vinduet? Vil jeg vokse fast her og stå pyntet vinter og sommer?

​

Så ble lysene tent. Treet skalv slik at en av grenene tok fyr og Det svei ordentlig. 

Gud bevare oss! skrek frøknene og slukket i en hast.

Nå turte ikke treet engang skjelve. Åh, det var forferdelig!

Så gikk begge fløydørene opp, og en mengde barn styrtet inn som om de ville velte hele treet. De danset rundt det, og den ene presangen etter den andre ble plukket av.

 

Hva er det de gjør?"tenkte treet. Hva skal skje?

Hadde det ikke vært bundet fast til loftet ved toppen og gullstjernen, så ville det falt overende.

Barna danset rundt med sine gøyale leker, ingen så på treet utenom den gamle barnepiken som gikk og tittet inn i mellom grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en fiken eller et eple. 

En historie, en historie! ropte barna og trakk en liten tykk mann imot treet, og han satte seg like under det.

 

Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og kom i høysetet og fikk prinsessen!

Ivede-Avede! skrek noen. Klumpe-Dumpe! skrek andre.

Det var mye roping og skriking, kun grantreet tidde ganske stille. 

Mannen fortalte om Klumpe-Dumpe og barna klappet i hendene og ropte: Fortell! fortell! De ville også ha Ivede-Avede, men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe.

 

Grantreet stod ganske stille og tankefull - aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slikt.

Grantreet gledet seg til neste dag, for på nytt, å bli kledd  med lys og leketøy, gull og frukter.

I morgen vil jeg ikke skjelve! tenkte det. Jeg vil bare glede meg i all min herlighet. I morgen skal jeg igjen høre historien om Klumpe-Dumpe  - og kanskje den om Ivede-Avede også.

 

Neste morgen kom en kar og pike inn. de slepte treet ut av stuen, opp trappen, inn på loftet - inn i en mørk krok hvor solen ikke skinte – Der stilte de det.

 

Hva skal det bety! tenkte treet. Hva har jeg her å gjøre?

Det lente seg opp til muren og stod og tenkte og tenkte.

 

God tid hadde det, for det gikk dager og netter. Ingen kom opp hit opp. Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var glemt. 

Nå er det vinter der ute! tenkte treet. Jorden er hard og dekket med snø. Menneskene kunne ikke plante meg, derfor skal jeg nok stå her i le til våren! Var det bare ikke så mørkt her og så forferdelig ensomt! Ikke engang en liten hare! Det var jo så morsomt der ute i skogen når snøen lå og haren sprang forbi. Ja, selv da den hoppet over meg, men det brydde jeg meg ikke om den gangen.

 

Pip, pip! sa en liten mus i det samme og smatt frem; og så kom det enda en. De snuste på grantreet og smatt mellom grenene på det. 

Hvor kommer du fra? spurte musene. Fortell oss om det deiligste sted på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammeret hvor det ligger oster på hyllene og henger skinker under loftet, hvor man danser på stearinlys og går mager inn og kommer fet ut?

Nei, Det kjenner jeg ikke! sa treet, men skogen kjenner jeg, hvor solen skinner, og hvor fuglene synger!

Og så fortalte det alt fra sin ungdom. De små musene hadde aldri før hørt noe sånt, og de sa:

Nei, så mye du har sett! så lykkelig du har vært!

Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider! Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.

Whow! sa de små musene. Så lykkelig du har vært, du gamle grantre!

Jeg er slett ikke gammel! sa treet. Det er jo i denne vinter jeg er kommet fra skogen! Jeg er i min aller beste alder. 

Så nydelig du forteller! sa de små musene. Og neste natt kom de med fire andre småmus som ville høre treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv alt og syntes: Det var ganske morsomme tider! Men de kan komme, de kan komme tilbake! Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk prinsessen, kanskje jeg også kan få en prinsesse. Og så tenkte grantreet på et nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen, det var for grantreet en virkelig fin prinsesse.

​

Neste natt kom det mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter; men de sa at historien ikke var noe morsom.

Kan du bare DEN ene historien? spurte rottene. 

Kun den ene!"svarte treet. Den hørte jeg min lykkeligste aften, men den gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!

Det er en skikkelig dårlig historie! Kan Du ingen med flesk og stearinlys? Ingen spiskammerhistorier?

Nei, sa treet. 

Ja, da skal De ha takk! svarte rottene og gikk inn til sitt. 

 

De små musene ble til slutt også borte, og da sukket treet:

Det var jo ganske koselig da de satt omkring meg, de livlige småmus, som hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! Men jeg skal huske å glede meg når jeg nå tas frem igjen!

Men når skjedde det? Jo, det var en morgenstund, da kom det folk og romsterte på loftet; kassene ble flyttet, treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot gulvet, men straks slepte en kar det mot trappen

Nå begynner livet igjen! tenkte treet. Det følte den friske luften, den første solstråle, og nå var det ute på gårdsplassen. 

 

Nå skal jeg leve! jublet det og bredte sine grener vidt ut, men huff, de var alle visne og gule.

Men Gullpapirstjernen satt ennå oppe i toppen og glitret i det klare solskinn. 

​

I gården lekte et par barn som ved juletid hadde danset rundt treet og vært så glade i det.

Se, hva som ennå sitter på det ekle, gamle juletreet! sa en av guttene og trampet på grenene så de knaket under støvlene.

Treet ønsket at det var blitt i sin mørke krok på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaften og på de små mus, som så glade, hadde hørt på historien om Klumpe-Dumpe.

Forbi, forbi! sa det stakkars treet. Hadde jeg bare gledet meg da jeg kunne!

 

Tjenestekaren kom og hugget treet i småstykker, en hel bunt lå der.

Det blusset opp under den store bryggekjelen; og det sukket så dypt, hvert sukk var som et lite skudd.

Barna som lekte, løp inn og satte seg foran ilden, så inn i den og ropte: Piff! Paff! 

Men ved hvert knall, som var et dypt sukk, tenkte treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute når stjernene skinte; det tenkte på julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste eventyr det hadde hørt og visste å fortelle, og så var treet brent ut. 

 

Guttene lekte i gården, og den minste hadde på brystet, gullstjernen som treet hadde båret sin lykkeligste aften. 

Nå var den forbi, og treet var forbi og det er også historien. Forbi, forbi!